Jeg jobber i Akersgata, jeg også. Jeg har bare fem minutter å gå til VG–bygget. Likevel oppleves distansen mellom meg og mine tidligere kolleger noen ganger som enorm.

For en stund siden spiste jeg lunsj med en tidligere kollega. Hun lurte på hva i all verden jeg mente, når jeg skrev om «Akersgatemediene» på Facebook. Som om det var noe negativt.

Jeg forsøkte å forklare at jeg mener journalister som, oftest ubevisst, lar venstrevridde og svært liberale holdninger skinne gjennom, i dekningen av noen av de store spørsmålene i vår tid, som innvandringsdebatten og vår norske og kristne kulturarv.

Hva journalister stemmer

Det finnes masse tall som viser at mediene er venstrevridde. Som for eksempel tall fra 2009 som viste at et storting, om journalistene fikk bestemme, ville bestått av null – 0 – Frp–representanter og ni medlemmer fra fløypartiet Rødt.

Så er kunnskap om hva journalistene stemmer ikke noe bevis på sannhetsgehalten i påstanden om at mediene er venstrevridde og politisk korrekte. En påstand som ofte dukker opp i kommentarfelt og sosiale medier. Men det finnes også tall som viser at de som stemmer på andre partier enn journalistene, oppfatter egne synspunkt underrepresentert.

Men. Jeg vet at fakta ikke overbeviser mine tidligere kolleger. For de fleste norske journalister oppfatter nok at de dekker nyhetene på en saklig og objektiv måte, med yrkesstolthet og forsøksvis høy presisjon.

Poenget mitt er heller ikke å kaste meg på bølgen av mediekritikk fra den alternative høyresiden, de som skriker opp om politisk korrekte journalister. Likevel bør mine gamle Akersgate–kolleger ikke ta altfor lett på påstandene som tidvis dukker opp i kommentarfeltene. For selv om det store flertallet journalister gjør en utmerket jobb, er det likevel åpenbare mangler og skjevheter i dekningen.

En ekstremist

Min subjektive erfaring er basert på min egen bakgrunn, som mange vil se på som spesiell. Jeg var nemlig selv aktiv på den absolutte ytterfløyen av norsk venstreside og ble også av mange av mine egne meningsfeller ansett for å være en ekstremist. I dag er jeg forfatter, journalist og tilknyttet den nye nettavisen Minerva, som er tydelig forankret på høyresiden.

Så førte i 2008 tilfeldighetenemeg likevel inn dørene i Akersgaten . Da var jeg fremdeles i stor grad preget av mine ekstreme holdninger, selv om noen år med opphold i Midtøsten og erfaring som frilansjournalist for blant annet Ny Tid, Klassekampen og ABC Nyheter og ikke minst akademisk ballast gjort at jeg hadde lært meg en mer profesjonell og objektiv måte å tilnærme meg virkeligheten på enn bakgrunnen fra Rød Ungdom, Rød Valgallianse og Blitzmiljøet skulle tilsi.

Jeg var likevel klar over at denne bakgrunnen ville bli brukt mot meg, samtidig som flere av mine gamle venstreradikale venner anså min nye geskjeft i Verdens Gang som et gedigent svik. Dette gjorde meg nokså besatt av å dekke nyhetene på en forsøksvis objektiv måte og også å gi plass til andre narrativ enn de tradisjonelle venstresidenarrativene i mine saker.

Nøling, motstand

Litt etter litt merket jeg det. Nølingen, motstanden, innsigelsene, som kom oftere og oftere. Som en usynlig hånd.

Det kunne dreie seg om motvilje mot å omtale hvem som stod bak en overfallsvoldtekt, skepsis til å skrive om radikal islam, motvilje mot å bruke en Israel–ekspert i nyhetsdekningen fordi vedkommende var av jødisk opprinnelse, at desken endret omtalen av en jødehat til «jødekritikk», innvendinger som at Politiets Sikkerhetstjeneste ikke er en troverdig kilde, kolleger ute av stand til å ta til seg kritiske innvendinger i asylsaker, skepsis mot tall om kriminalitet blant asylsøkere fordi de kan bidra til fordommer, ønske fra nyhetssjefen om en asylsak som kan vekke sterkt engasjement eller at republikanske politikere nesten alltid ble negativt fremstilt.

Summen av dette ble etter hvert en vanlig dag på kontoret.

De fleste av dem jeg jobbet med i forskjellige vikariater i VG og Aftenposten fra 2008 til 2012, hadde ikke noen bakgrunn fra politikken og langt mindre fra ytre venstre. Ja, noen hadde vært innom Rød Ungdom eller Sosialistisk Ungdom i kortere perioder, men dette var for de fleste kun en tidlig ungdomsflørt. Men sosiologisk hadde vi mye til felles: De fleste journalister har foreldre med middelklassebakgrunn, de har ikke avtjent verneplikt og har naturlig nok bak seg flere år med høyere utdanning. De foretrekker å bo sentralt, de liker å gå på utesteder rundt Youngstorget, liker å trene i marka, bruker mye penger på mat og vin og går ofte på restaurant. De har som andre med høyere utdanning bosatt seg rundt og innenfor ring 3, og får gjerne barn i nokså voksen alder. Det er naturlig å tenke seg at denne bakgrunnen gjør at mange journalister på en eller annen måte identifiserer seg med de liberale verdiene som preger kultur og åndseliten i Norge. Det er det selvsagt heller ikke noe galt i, men man bør være det bevisst.

Venstrevridd filter

Riktignok var relativt få av mine kolleger sterkt politisk engasjert, hverken i Aftenposten eller i VG. Mitt inntrykk er at journalister flest er dyktige til å holde sine politiske synspunkter for seg selv. Jeg tror også mange blir så preget av det objektive idealet at selv om journalister flest nok stemmer på venstresidepartiene, er de i det daglige ikke veldig opptatt av å innta politiske standpunkt. Man blir rett og slett preget av rolleforståelsen og idealet om nøytralitet.

Men dette betyr ikke at det ikke eksisterer et venstrevridd filter Akersgate-mediene bruker når de dekker virkeligheten. For viktigere enn den åpenlyse politiske agendaen som noen få ganger kommer til syne når pressen hengir seg til skjev dekning, som under flyktningkrisen i 2015, er den daglige ubevisste filtreringen av hva som er og ikke er en nyhet.

Jeg har ikke noen fullgod forklaring på hvordan det ble slik. Men partipressens død har åpenbart etterlatt seg et vakuum som er blitt befolket av ledere og mellomledere med politisk korrekte og lett venstrevridde meninger. Det gjør seg gjeldende i at det er så godt som umulig å skille nyhetsdekningen i aviser som Aftenposten, Dagbladet, VG, NRK og TV 2 fra hverandre. De kan ha formmessige ulike uttrykk og benytter seg av ulike flater, men utvalg og innfallsvinkler til hva som er en sak er rett og slett veldig likt.

Uproblematiske nisjer

Når journalistenes venstrevridde holdninger kommer til uttrykk i form av nisjeprodukter som Klassekampen, så er det ikke bare helt uproblematisk, men flott og en styrke for demokratiet. Men når det fører til at politisk journalistikk alltid dreier seg om at det offentlige bruker for lite, ikke for mye penger, da har faktisk journalistene et problem. Eller når man aldri belyser negative sider ved høyt skattetrykk.

Men når jeg snakker med gamle kolleger om dette, himler de med øynene. De lurer på hvor jeg tar det fra, og mener jeg ikke har dekning eller grunnlag for påstandene mine.

Jeg tror likevel man ville kommet langt om man innrømmet at egne politiske preferanser noen ganger kan gjøre journalistene blinde for hva som er og ikke er en sak. Og jeg tror det er en fordel å være sine egne politiske holdninger bevisst, når man intervjuer og snakker med mennesker man er uenig med.