Jeg jobber i Akersgata, jeg også. Jeg har bare fem minutter å gå til VG–bygget. Likevel oppleves distansen mellom meg og mine tidligere kolleger noen ganger som enorm.

For en stund siden spiste jeg lunsj med en tidligere kollega. Hun lurte på hva i all verden jeg mente, når jeg skrev om «Akersgatemediene» på Facebook. Som om det var noe negativt.

Jeg forsøkte å forklare at jeg mener journalister som, oftest ubevisst, lar venstrevridde og svært liberale holdninger skinne gjennom, i dekningen av noen av de store spørsmålene i vår tid, som innvandringsdebatten og vår norske og kristne kulturarv.

Hva journalister stemmer

Det finnes masse tall som viser at mediene er venstrevridde. Som for eksempel tall fra 2009 som viste at et storting, om journalistene fikk bestemme, ville bestått av null – 0 – Frp–representanter og ni medlemmer fra fløypartiet Rødt.

Så er kunnskap om hva journalistene stemmer ikke noe bevis på sannhetsgehalten i påstanden om at mediene er venstrevridde og politisk korrekte. En påstand som ofte dukker opp i kommentarfelt og sosiale medier. Men det finnes også tall som viser at de som stemmer på andre partier enn journalistene, oppfatter egne synspunkt underrepresentert.

Men. Jeg vet at fakta ikke overbeviser mine tidligere kolleger. For de fleste norske journalister oppfatter nok at de dekker nyhetene på en saklig og objektiv måte, med yrkesstolthet og forsøksvis høy presisjon.

Poenget mitt er heller ikke å kaste meg på bølgen av mediekritikk fra den alternative høyresiden, de som skriker opp om politisk korrekte journalister. Likevel bør mine gamle Akersgate–kolleger ikke ta altfor lett på påstandene som tidvis dukker opp i kommentarfeltene. For selv om det store flertallet journalister gjør en utmerket jobb, er det likevel åpenbare mangler og skjevheter i dekningen.

En ekstremist

Min subjektive erfaring er basert på min egen bakgrunn, som mange vil se på som spesiell. Jeg var nemlig selv aktiv på den absolutte ytterfløyen av norsk venstreside og ble også av mange av mine egne meningsfeller ansett for å være en ekstremist. I dag er jeg forfatter, journalist og tilknyttet den nye nettavisen Minerva, som er tydelig forankret på høyresiden.

Så førte i 2008 tilfeldighetenemeg likevel inn dørene i Akersgaten . Da var jeg fremdeles i stor grad preget av mine ekstreme holdninger, selv om noen år med opphold i Midtøsten og erfaring som frilansjournalist for blant annet Ny Tid, Klassekampen og ABC Nyheter og ikke minst akademisk ballast gjort at jeg hadde lært meg en mer profesjonell og objektiv måte å tilnærme meg virkeligheten på enn bakgrunnen fra Rød Ungdom, Rød Valgallianse og Blitzmiljøet skulle tilsi.

Jeg var likevel klar over at denne bakgrunnen ville bli brukt mot meg, samtidig som flere av mine gamle venstreradikale venner anså min nye geskjeft i Verdens Gang som et gedigent svik. Dette gjorde meg nokså besatt av å dekke nyhetene på en forsøksvis objektiv måte og også å gi plass til andre narrativ enn de tradisjonelle venstresidenarrativene i mine saker.

Nøling, motstand

Litt etter litt merket jeg det. Nølingen, motstanden, innsigelsene, som kom oftere og oftere. Som en usynlig hånd.

Det kunne dreie seg om motvilje mot å omtale hvem som stod bak en overfallsvoldtekt, skepsis til å skrive om radikal islam, motvilje mot å bruke en Israel–ekspert i nyhetsdekningen fordi vedkommende var av jødisk opprinnelse, at desken endret omtalen av en jødehat til «jødekritikk», innvendinger som at Politiets Sikkerhetstjeneste ikke er en troverdig kilde, kolleger ute av stand til å ta til seg kritiske innvendinger i asylsaker, skepsis mot tall om kriminalitet blant asylsøkere fordi de kan bidra til fordommer, ønske fra nyhetssjefen om en asylsak som kan vekke sterkt engasjement eller at republikanske politikere nesten alltid ble negativt fremstilt.

Summen av dette ble etter hvert en vanlig dag på kontoret.

De fleste av dem jeg jobbet med i forskjellige vikariater i VG og Aftenposten fra 2008 til 2012, hadde ikke noen bakgrunn fra politikken og langt mindre fra ytre venstre. Ja, noen hadde vært innom Rød Ungdom eller Sosialistisk Ungdom i kortere perioder, men dette var for de fleste kun en tidlig ungdomsflørt. Men sosiologisk hadde vi mye til felles: De fleste journalister har foreldre med middelklassebakgrunn, de har ikke avtjent verneplikt og har naturlig nok bak seg flere år med høyere utdanning. De foretrekker å bo sentralt, de liker å gå på utesteder rundt Youngstorget, liker å trene i marka, bruker mye penger på mat og vin og går ofte på restaurant. De har som andre med høyere utdanning bosatt seg rundt og innenfor ring 3, og får gjerne barn i nokså voksen alder. Det er naturlig å tenke seg at denne bakgrunnen gjør at mange journalister på en eller annen måte identifiserer seg med de liberale verdiene som preger kultur og åndseliten i Norge. Det er det selvsagt heller ikke noe galt i, men man bør være det bevisst.

Venstrevridd filter

Riktignok var relativt få av mine kolleger sterkt politisk engasjert, hverken i Aftenposten eller i VG. Mitt inntrykk er at journalister flest er dyktige til å holde sine politiske synspunkter for seg selv. Jeg tror også mange blir så preget av det objektive idealet at selv om journalister flest nok stemmer på venstresidepartiene, er de i det daglige ikke veldig opptatt av å innta politiske standpunkt. Man blir rett og slett preget av rolleforståelsen og idealet om nøytralitet.

Men dette betyr ikke at det ikke eksisterer et venstrevridd filter Akersgate-mediene bruker når de dekker virkeligheten. For viktigere enn den åpenlyse politiske agendaen som noen få ganger kommer til syne når pressen hengir seg til skjev dekning, som under flyktningkrisen i 2015, er den daglige ubevisste filtreringen av hva som er og ikke er en nyhet.

Jeg har ikke noen fullgod forklaring på hvordan det ble slik. Men partipressens død har åpenbart etterlatt seg et vakuum som er blitt befolket av ledere og mellomledere med politisk korrekte og lett venstrevridde meninger. Det gjør seg gjeldende i at det er så godt som umulig å skille nyhetsdekningen i aviser som Aftenposten, Dagbladet, VG, NRK og TV 2 fra hverandre. De kan ha formmessige ulike uttrykk og benytter seg av ulike flater, men utvalg og innfallsvinkler til hva som er en sak er rett og slett veldig likt.

Uproblematiske nisjer

Når journalistenes venstrevridde holdninger kommer til uttrykk i form av nisjeprodukter som Klassekampen, så er det ikke bare helt uproblematisk, men flott og en styrke for demokratiet. Men når det fører til at politisk journalistikk alltid dreier seg om at det offentlige bruker for lite, ikke for mye penger, da har faktisk journalistene et problem. Eller når man aldri belyser negative sider ved høyt skattetrykk.

Men når jeg snakker med gamle kolleger om dette, himler de med øynene. De lurer på hvor jeg tar det fra, og mener jeg ikke har dekning eller grunnlag for påstandene mine.

Jeg tror likevel man ville kommet langt om man innrømmet at egne politiske preferanser noen ganger kan gjøre journalistene blinde for hva som er og ikke er en sak. Og jeg tror det er en fordel å være sine egne politiske holdninger bevisst, når man intervjuer og snakker med mennesker man er uenig med.

  • Nils Petter Mikkelsen

    Mediedebatten (hva nå det er) er trolig et Akersgatafenomen. Det er likevel trolig at ytringsfriheten har noe med det å gjøre. G Skirbekk skriver et langt teoritiserende innlegg om ytringsfridom i BT 17 mars.

    BT var kortere i form og publiserte flg samme dag:

    Siste: «Merete Hodne legger ned frisør­salongen: Vil ikke lenger være nazifrisør, bare nazi.»

  • Cassanders

    Applauso!

  • Kai Inge Buseth

    Fantastisk artikkel, som faktisk ikke underslår at i de fleste saker ligger sannheten et sted i mellom ytterpunktene.

  • Steinar Johansen

    Jøss
    En journalist som selv evner å se hva som skjer i medias venstre fil
    Det må vel sies å være litt av en bragd
    Dette kalles å ta mediadøden og fake news på alvor

  • Alexander Dahl

    Veldig interessant artikkel. Gjenkjennelsen er stor etter flere ti-år på venstresiden – så jeg verden med nye briller og så at jeg stort sett selv, jeg kan ikke skylde på andre, hadde lurt meg. Den selvpålagte sensuren av trykk og tale for ikke å «fremme negative holdninger og strømninger» måtte legges bort. Det er kun en holdning som er holdbar: Du skal ikke holde noe skjult, etnisk bakgrunn, religiøs preferanse, kjønn, alder, legning, historikk – dersom det kan tenkes at du «fremmer» – ett eller annet negativt. Pressen skal informere – ikke oppdra til «gode holdninger» – da ender man lett i totalitærisme

  • Svein Pettersen

    Grundig og balansert analyse. Akerhaug står mer og mer tydelig frem som en av vår tids viktigste stemmer.

  • Albin Kristiansen

    Godt å se at det er mulig for journalister å være litt objektive som her, selv om det nok skal litt mer trening til for å berøre de mer betente områdene. Men dette en bra start…
    For hvis journalister UVITENDE og derved UFRIVILLIG er så lite objektive som det fremgår av artikkelen, så er jo hele profesjonen i fare… eller enda større fare enn antatt. Da er det ikke rart at det går som det går.
    At de er lite objektive har vel de fleste andre nå fått med seg, men jeg har i alle fall trodd at det har vært veldig bevisst for å fremme en bestemt agenda. Selv om logikken har vært totalt fraværende. Og leser man kommentarfeltene, er det nettopp den manglende logikken som plager de fleste.
    Det som har vært meget vanskelig for mange å forstå, er hvilken agenda de har. For resultatet av den subjektive politikken har det jo ikke manglet eksempler på, og spesielt når det gjelder migrasjonen.
    Vi jo sett resultatet fra Sverige, Tyskland, Italia, Frankrike …. Vi har sett kriminalstatistikker, vi har sett økonomiske konsekvenser, kulturelle konsekvenser.
    Men TROR journalistene at de virkelig ER objektive, så har de et alvorligere problem enn først antatt… men det gjør faktisk at bitene faller lettere på plass.
    Da synes det nemlig å kunne være omfattende systemsvikt i utdanningen, og sikkert også et omfattende problem med utfrysning fra en gruppetilhørighet. Og det stikker dypt hos de fleste…

  • Andre Olesen

    Veldig forsiktig og diplomatisk uttrykt, men ikke vanskelig å være enig. Dessverre er ikke mange journalister særlig profesjonelle. Hvor har journalistutdanningen feilet?

  • ytringsfrihetfred

    To sider av samme sak er noe som nesten har forsvunnet i norsk presse. Tidligere var det ingen reportasje som fremmet et syn, uten at en motpart uttalte seg i samme reportasje. Jeg hørte alltid journalister si, (nesten unnskyldende) «jeg må også få en uttalelse fra din motpart.»

    I tillegg har vi nyhetsreportasjer som bevisst utelater opplysninger. Det skjedde i veldig liten grad tidligere.

    Politisk agenda fra medienes side ble fremmet i ledere og kommentarer. Slik klargjorde mediene sitt politiske ståsted på en hederlig måte, og holdt seg ellers til en nærmest objektiv journalistikk.

    Pressen slik vi kjenner den, graver sin egen grav med tendensiøs journalistikk der det er om å gjøre å skjule sine agendaer og holdninger, og gi folk et ufullstendig bilde av virkeligheten i den hensikt og oppdra publikum til politisk korrekthet. Da er vi inne på farlige veier som lukter av totalitære tendenser. Politisk korrekthet er dessuten en gift som rammer folk direkte. For eksempel ved at de ikke får informasjon om farer barna deres trenger å beskyttes mot.

  • Erik Solberg

    Selvfølgelig har du rett! La oss kalle det norske journalister har for et psykologisk filter! Det farlige ved dette psykologiske filteret er at hele Europa går til grunne pga. Pressens manglende evne til å være objektive! Det virker nærmest umulig å forhindre at Norge går rett i samme fella som Sverige! Problemene Sverige sliter med pga muslimsk innvandring og bevisst skjuling av problemene den fører med seg kan ikke journalister eller andre skjule for seg selv eller offentligheten! Pressen blir rett og slett nødt til å skrive om realitetene istedet for å lete etter unnskyldninger for Islam!

  • Tore

    Meget bra skrevet. Det er utrolig at ikke redaktørene i forskjellige medier ser at alle dekker spesielt migrasjonen og dens følger på akkurat samme måte.

  • Badkrukan

    takk! er en selfølge, men takk!

  • ♚Grand Vizier♚✓ᵀʳᵘᵐᵖ ˢᵘᵖᵖᵒʳᵗᵉʳ

    Altså; en lang artikkel om anonyme kollegers holdninger, holdninger som er velkjent, ikke noe nytt.

    Skriv heller konkret hvorfor og hvordan de er udugelige som journalister, for det er de nemlig.
    De skjønner ikke at en stadig større del av befolkningen er lei av å lese de samme historiene om fattigdom, innvandrernød, krig og migranter som får med seg sin iphone, men merkelig nok har mistet papirene sine på sin reise gjennom Europa.

    Også oversettere som tekster TV for Viasat har samme syndrom. En episode om politiet i England der ordet refugee ikke forekom , men likevel ble immigrant konsekvent oversatt med ordet flyktning…

  • ixus90

    Takk for en god og presis beskrivelse av det vi lesere og seere opplever daglig i mediene.
    Ivar Haugen.

  • Reidar S

    Må si det er en fordel at problemet oppfattes av noen «på den andre siden» Slik det oppleves fra lesere er det nå ubetydelige forskjeller i det som kan kalles MSM og deres oppfatning av verden.
    Savner faktisk at det kom frem divergerende meninger i det som var den frie pressen. Ønsker en litt mer variasjon. Her i norden svært få alternativer bortsett fra det pressen kaller høyrepopulistiske media.
    Får håpe det er en overgang og MSM blir mer allsidige

  • Jan Trygve Odden

    Det som jeg finner merkelig, er at folk fra den tradisjonelle venstresiden, som sto på barrikadene for likestilling og kvinners rettigheter nå omfavner kulturer som ser på kvinner som annenrangs borgere og menns eiendom. Det som også er litt rart, er at disse, som tidligere protesterte mot en urettferdig velferdsfordeling i Norge og verden, er de største tilhengere av globalisering. – globaliseringen i de siste 40 årene eller så har bidratt til en kjempeurettferdig velferdsfordeling. Hva har skjedd?

  • Einar Jacobsen

    Dette er svært dårlig av Lars Akerhaug. Han sprer en myte og er fullstendig uetterrettelig. For det første er ikke undersøkelsene som Akerhaug særlig relevante. Som han burde vite er det redaktørene som har det øverste ansvaret for hvilke saker som kommer på trykk. Men redaktørene står heller ikke fritt til å trykke hva de vil. I henhold til redaktørplakten forutsettes det at redaktøren deler «sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser».

    Ut i fra dette blir det Akerhaugs oppgave å påvise at mediene har «venstrevridde» grunnsyn og formålsbestemmelser. Her tror jeg Akerhaug forstår at han har en dårlig sak.

    Men i tillegg til dette så er det vesentlig å se på hvem som EIER mediehusene. Og det er store profittbaserte selskaper (Wall street kontrollerer vel 30 % av aksjene i Norges største mediehus, Schibsted), altså noe helt annet enn venstrevridd. Hvis man skal se på Akerhaug som noe annet enn en simpel propagandist burde han drøfte disse forholdene og hvordan det påvirker sakene som trykkes.

    Når det er sagt ser vi også at sakene Akerhaug trekker frem ikke nødvendigvis er «venstrevridde», men snarere (innvandrings-) liberale. Borgerlige partier som Venstre og KRF er svært innvandringsliberale, mens man for noen tiårsiden hadde en mer innvandringsskeptisk venstreparti i AKP/ML.

    Akerhaug legger altså ikke noen analytisk forståelse for hva «venstresiden» er for noe. Akerhaug snakker om sin «venstreekstremistiske» fortid, men det er tydelig at han aldri har forstått hva venstresida er for noe. Venstresida er ikke et moralsk verdistandpunkt som defineres ut i fra den gode sak. Den eneste etterrettelige måten å definere venstresida på er ut i fra motsetningsparet arbeid-kapital.

    Og da er spørsmålet til Akerhaug: Hvor er journalistikken som er grunneleggende kritisk til vårt økonomiske system som baserer seg på kapitalens dominans, gjennom EU, EØS, TISA/TTIP, OECD, NATO osv.

    Tør Akerhaug å ta en skikkelig prinsipiell debatt om dette? Neppe, for da vil han se at alle de dominerende mediene (NRK inkludert) er fullstendig ukritisk når det gjelder de VIRKELIG store og viktige sakene.

  • Einar Jacobsen

    Dette er svært dårlig av Lars Akerhaug. Han sprer en myte og er fullstendig uetterrettelig. For det første er ikke undersøkelsene som Akerhaug særlig relevante. Som han burde vite er det redaktørene som har det øverste ansvaret for hvilke saker som kommer på trykk. Men redaktørene står heller ikke fritt til å trykke hva de vil. I henhold til redaktørplakten forutsettes det at redaktøren deler «sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser».

    Ut i fra dette blir det Akerhaugs oppgave å påvise at mediene har «venstrevridde» grunnsyn og formålsbestemmelser. Her tror jeg Akerhaug forstår at han har en dårlig sak.
    Men i tillegg til dette så er det vesentlig å se på hvem som EIER mediehusene. Og det er store profittbaserte selskaper (Wall street kontrollerer vel 30 % av aksjene i Norges største mediehus, Schibsted), altså noe helt annet enn venstrevridd. Hvis man skal se på Akerhaug som noe annet enn en simpel propagandist burde han drøfte disse forholdene og hvordan det påvirker sakene som trykkes.

    Når det er sagt ser vi også at sakene Akerhaug trekker frem ikke nødvendigvis er «venstrevridde», men snarere (innvandrings-) liberale. Borgerlige partier som Venstre og KRF er svært innvandringsliberale, mens man for noen tiårsiden hadde en mer innvandringsskeptisk venstreparti i AKP/ML.

    Akerhaug legger altså ikke noen analytisk forståelse for hva «venstresiden» er. Akerhaug snakker om sin «venstreekstremistiske» fortid, men det er tydelig at han aldri har forstått hva venstresida er. Venstresida er ikke et moralsk verdistandpunkt som defineres ut i fra den gode sak. Den eneste etterrettelige måten å definere venstresida på er ut i fra motsetningsparet arbeid-kapital.

    Og da er spørsmålet til Akerhaug: Hvor er journalistikken som er grunnleggende kritisk til vårt økonomiske system som baserer seg på kapitalens dominans, gjennom EU, EØS, TISA/TTIP, OECD, NATO osv.?

    Tør Akerhaug å ta en skikkelig prinsipiell debatt om dette? Neppe, for da vil han se at alle de dominerende mediene (NRK inkludert) er fullstendig ukritisk når det gjelder de VIRKELIG store og viktige sakene.

  • Peder Hansen

    Lett venstrevridde meninger????
    Husker du valgkampen 2009?
    Da terroristen Lars gule, han som ble satt på toget fra Bergen tilbake til Oslo for å ha planlagt attentat mot politimesteren i Bergentidlig på 70 tallet. og som senere reiste til Libanon og meldte seg in i terroristorganisasjonen DFLP og skulle reise til Israel for å begå terroraksjon da han ble arrestert, han sto på førstesiden i Dagbladet våren09 som professor og fortalte at frp velgerne er Norges mest umoralske velgere!
    Eller VG som det samme året lanserte FRP TV, en samling av barnslige og nedlatende tegnefilm episoder der formålet var å stigmatisere Frp.
    Eller han ukjente SV politikeren som samme år ble dømt for hallikvirksomhet, men som et samlet Norsk pressekorps fortidde samtidig som Trond Birkedal saken gikk på hver forside i 6 måneder.
    Jeg tror nok at Norske journalister er mer enn «lett» venstrevridde !