En mann er dømt til åtte års fengsel for blant annet to ganger å ha voldtatt sin tidligere partner. Den første gangen holdt kvinnen deres felles barn, et barn med språk og tårer, og fikk i oppgave å stilne barnet mens mannen krenket dem begge. Den andre gangen stilte han med teip og kondomer, og tvang kvinnen til å vaske hendene med tannbørste for å fjerne eventuelle DNA-spor etter overgrepet. Mannen, som ikke erkjente straffeskyld, er tidligere dømt tre ganger, blant annet for trusler. Dommen kan fortsatt ankes. Barnet skal ved flere anledninger ha fortalt i barnehagen at far har tatt kvelertak på mor. Den første anmeldelsen fra kvinnen lå ifølge dommen rundt åtte-ni måneder hos politiet uten at det ble startet etterforskning. Jeg er nødt til å spørre: beskytter vi – medier, myndigheter, storsamfunnet – overgripere?

#metoo har rullet som en liten tsunami over landet; i politiske partier, i medier, kultur- og næringsliv. Krenkelsene kommer i alle former, og mange av dem som skytset rettes mot, må tåle offentlighetens søkelys. Det er et knallhardt sted å befinne seg. Noen av dem kunne med fordel tenkt på nettopp dét litt før.

Samtidig, hver eneste dag i norske rettsaler, står menn, kvinner og ungdommer tiltalt for fysisk og psykisk vold, trusler mot fremmede, mot politi, mot familiemedlemmer og naboer, for seksuelle overgrep mot barn, kvinner og menn fysisk eller digitalt. Hver eneste dag, flere ganger til dagen. I mange tilfeller er rus en del av bildet. Noen av dem som stilles for retten, er gjengangere. Store menneskelige ødeleggelser ligger igjen i enkeltes kjølvann. I tillegg vet vi at mange saker aldri når rettsvesenet. Vi snakker om samfunnsproblemer av enorme dimensjoner.

Mediene identifiserer sjelden straffedømte. Identifikasjon regnes som en tilleggsstraff, og hovedtanken er at den dømte gjør opp for seg gjennom soning av straff. I Vær varsom-plakatens punkt 4.7. heter det at identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov, og eksemplifiseres med overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke. Samtidig kommer hensynet til uskyldige pårørende inn. Barn har et spesielt vern. Mediene skal ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtale kan få for barnet, og barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i rettssaker.

Navnet til Julio Kopseng, som har fått landets strengeste straff, og som så langt er dømt for voldtekt av 19 kvinner, dukket opp i mediene da «tv-danseren» ble dømt for voldtekter av ni kvinner i 2015. Da var han allerede dømt for voldtekt av to andre kvinner. Unge Andrea Voll Voldum navnga selv tre menn som til slutt ble frikjent for å ha dopet ned og voldtatt henne. Mediene anonymiserte, men outingen må i det minste forventes å ha gitt en real knekk i nachspiellivet til de tre som ble frifunnet. Da krisesentrene i Norge ble opprettet på 70-tallet, var målet at de skulle bli overflødige. Så langt, mer enn 40 år seinere, er det ingenting som tyder på det. Er vi for dårlige nabokjerringer? Politietterforskere? Journalister? Redaktører? Hvem er disse forsvarsløse som nevnes i presse-etikken? Hvor går grensen for alvorlige eller gjentatte kriminelle handlinger med tanke på identifisering? Fordrer #metoo at mediene endrer praksis?

Min påstand er at mediene for sjelden bruker unntakssituasjonene presse-etikken åpner for. Kan det tenkes at pressen med sin anonymitetspraksis faktisk er med på å øke skammen for de fornærmede, som ikke har gjort noe ulovlig, i stedet for å redusere den? At overgripere forholdsvis uforstyrret kan fortsette sine ugjerninger? Er det egentlig på tide at vi i større grad flytter skammen fra dem som er fornærmet, krenket, til dem som virkelig bør kjenne på den – overgriperne? Ikke som en moderne versjon av gapestokken, men som reelle livbøyer til mennesker som virkelig trenger det?

 

Liv Iren Hognestad er høgskolelektor i journalistikk ved NLA Høgskolen, Mediehøgskolen Gimlekollen

  • John Arne Hegg

    I min tid som offiser i handelsflåten da jeg på 1960/70 tallet seilte på Fjerne Østen, som f,eks HongKong og Bangkok og leste engelskspråklige lokale aviser, kunne jeg i nesten hver utgave lese om kriminelle som hadde blitt arrestert og eller dømt. De var navngitt, oppgitt alder og bostedsadresse, altså full identifisering. Vil tro at denne identifiseringen gjorde naboene noe sikrere når de visste om en kriminell i nabolaget.