Journalister skal være ærlige. De skal avdekke kritikkverdige forhold, holde folket informert og belyse samfunnsproblemer.

Anoreksi og spiseforstyrrelser er et stort problem i samfunnet og det er da viktig at journalister informerer om og advarer mot lidelsene. Men dessverre skrives mange artikler på en måte som kan være direkte farlig.

Jeg har stor forståelse for ønsket om store overskrifter som selger, og jeg studerer selv journalistikk.  Likevel, når mediene slår stort opp «Kari veide bare xx kg!» er dette så mye mer skadelig enn hva mange journalister selv forstår.

La meg forklare hvorfor:

Det er nå ni år siden jeg sluttet å spise mat, og begynte å spise tall isteden. Jeg spiste kalorier og gram, ikke brødskiver og suppe. Samtidig begynte jeg å måle og veie meg hver dag. Det var etter hvert tallene som definerte og styrte meg. På få år utviklet spiseforstyrrelsen seg til alvorlig anoreksi. Jeg veide meg ikke lenger «bare» en gang daglig, men nærmere 15-20 ganger.

Jeg brukte timevis hver eneste dag på å lete frem alle artikler som kunne fortelle meg hvordan man gikk raskt ned i vekt. Dersom jeg fant en artikkel der noen hadde skrevet detaljert om andre personer sin tid som anorektikere, var det som å vinne i lotto. Det kunne stå vekt, BMI, kaloriinntak og hvor mye de trente hver dag. Journalistene hadde sikkert ment å skrive så detaljert om det til skrekk og advarsel for andre. Problemet er at de som sliter med spiseforstyrrelser bruker dette til inspirasjon.

Jeg så aldri på slike artikler som advarsel, men som tips og motivasjon til å bli enda sykere.

«Veide de mindre enn meg? Trente de mer? Sultet de seg mer enn hva jeg gjorde?»

Dersom svaret på dette var ja, måtte jeg gjøre endringer. Det kan være vanskelig å forstå, men anoreksi er en konkurranse der vinnerne er de som sulter seg til døde.

Selv om jeg i dag er friskere og ikke lenger er regnes som anorektiker, reagerer jeg fortsatt på medias omtale av spiseforstyrrelser. I Vær varsom-plakaten, journalistenes svar på De ti bud, står det: «Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Dette er et viktig punkt for å beskytte psykisk syke. Så hvorfor finnes det ikke et slikt punkt i omtale av spiseforstyrrelser også?

Anoreksi er den dødeligste psykiske lidelsen blant unge kvinner. De som er rammet ønsker ofte ikke å bli friske, uansett hvor nær døden de er. De lyver, lurer dem rundt seg og gjør alt de kan for å kunne forbli i anoreksiens kalde klør.

Hvorfor gjør ikke journalister mer for å beskytte dem fra seg selv? Hvorfor trår de ikke mer varsomt når de skriver om spiseforstyrrelser?

Det er ikke nødvendig for noen å vite hvor lite Kari veide, eller hvor mye hun trente, for å forstå alvoret i lidelsen som er den tredje vanligste dødsårsaken blant unge kvinner i Norge. Det er heller ikke nødvendig å fortelle nøyaktig hvor lavt kaloriinntaket var, for å bevare en fri og ærlig presse. Journalistikken har blitt bedre når det kommer til omtalelser av selvmord. Dessverre er det slik at journalisters omtalelse av anoreksi fortsatt inspirerer og motiverer personer til å bli enda sykere, fremfor å advare mot sykdommen.

Så kjære alle journalister. Neste gang dere skal skrive en artikkel om spiseforstyrrelser:

Husk at mye av det dere ser på som advarsler, og tallene dere ønsker å skremme med, brukes som tips og inspirasjon av alvorlig syke personer til hvordan de kan bli enda sykere.

Vigdis Sandbæk er førsteårs-student på Journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus.