Kommentaren til Arnesen er en sammenblanding av flere ting, og er derfor litt vrien å kommentere uten å bli misforstått. Hvordan dugnadsarbeidet med å sette sammen programmet til DOK-festivalen foregår, kan vi svare på. Kjønnsbalansen i norske fotoavdelinger, den må nesten konsernsjefer eller mellomlederne i mediehusene svare for.

I 2016 opprettet Pressefotografenes klubb (PK) den ideelle stiftelsen DOK-festivalen som skal drive arbeidet med festivalen i Fredrikstad fremover. Dette skjer i tett samarbeid med PK som fortsatt er festivalens vertskap. Stiftelsesstyret, hvor to av fem medlemmer er kvinner, er i praksis en arbeidsgruppe som jobber gjennom året med finansiering, planlegging, programmet og booking av neste års festival.

Arbeidet i PK og DOK-festivalen bygger på frivillighet, og er helt avhengig av forankringen og engasjementet i miljøet for å kunne fungere. Det er derfor fritt fram for alle som vil bidra til å delta i denne dugnaden. Rammene rundt arbeidet med DOK-festivalen og bookingen er formulert på denne måten i stiftelsens vedtekter:

Stiftelsen DOK-festivalens fremste oppgaver er å verne om, styrke bevisstheten om og stimulere til utvikling av dokumentarfotoets kvaliteter, funksjoner og fotografiet som journalistisk språk. DOK-festivalen skal legge til rette for at det generelle publikummet, fotojournaliststudenter, fotojournalistlærere og profesjonelle fotojournalister fra hele verden skal kunne møtes for å utvikle bevissthet om fotografiet som journalistisk språk. DOK-festivalens bidrag skal være å arrangere foredrag, debatter, utstillinger og bildevisninger.

Det er kanskje vel ambisiøst å forsøke å være en møteplass for «hele verden», men formuleringen rommer tanken om at festivalen skal være en møteplass for et større miljø enn det norske fotojournalist- og dokumentarmiljøet. I første omgang tenker vi på Skandinavia. Formuleringen er også en understrekning av at vi ønsker en profil og et program med bredde. I det legger vi at festivalen og programmet skal ha ulike type historier – gjerne fra hele verden, og den skal presentere ulike fotojournalistiske stiler og prosjekter.

DOK-festivalen er en fotojournalistikkfestival, og derfor bør innholdet være aktuelt, som i år med USA og Trump som et utgangspunkt for bookingen. Det gjelder både på foredragene inne på Litteraturhuset, i utstillingene ute i Fredrikstad by og de øvrige arrangementene.

Arbeidet med booking av fotografer til kveldsprogrammet foregår i en booking-gruppe. For DOK17 besto den av Ellen Lande Gossner, Elli Trier og Adrian Øhrn Johansen, som alle tre også sitter i stiftelsesstyret. Når de setter sammen programmet, tar de hensyn til hva som allerede har vært vist og fått oppmerksomhet på andre visningsarenaer i Norge, og de diskuterer geografisk spredning, etnisitet, alder og kjønn underveis i prosessen.

Målsetningen med bookingen til DOK-festivalen er å vise viktige norske og internasjonale historier, derfor brukes det mye tid og energi på å lete etter nye visuelle stemmer, historier og perspektiver som vi mener kan tilføre det norske miljøet et innhold som bidrar til utvikling og en bevissthet rundt fotografi som journalistisk språk.

At vi ikke viser norsk fotojournalistikk og unnlater å engasjere kvinner i programmet er feil. Det var seks foredrag i kveldsprogrammet under DOK17. To av fotografene på scenen var Luisa Dörr og Glenna Gordon – 33 prosent kvinner. Fagprogrammet og panelene under debattene var riktignok mannsdominerte, men i utstillingene var det en noe bedre balanse.

Under DOK17 viste festivalen to samleutstillinger som var produsert av unge fotojournaliststudenter. Utstillingen «Menneskerettigheter» som var laget på Fotojournalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA),  av et kull med fire kvinner og fem menn – kvinneandel 44 prosent. Den andre samleutstillingen var avgangsutstillingen fra HiOA og prosjektet «Meanwhile» fra Kina, som var laget av et kull med tre kvinner og syv menn ­– 30 prosent unge kvinner. Av de siste åtte utstillingene var tre av historiene laget av kvinner – 37,5 prosent. Viktige historier om menneskers liv i Nord-Korea av Annemor Larsen, Kambodsjanske kvinners liv som importerte koner i Kina av Yan Cong, og utstillingen til Farzana Hossen, med historier om hvordan kvinner i Bangladesh må leve videre med smertefulle arr og skader etter at ektemenn eller kjærester har angrepet dem med syre.

Jon Petter Evensen
Stiftelsen DOK-festivalen

  • eirik

    «DOK-festivalen er en fotojournalistikkfestival(-..)»
    Heiheihei!! Hvordan VÅGER dere å ikke være en feministfestival?