Det er gledelig at Journalisten i kjølvannet av min bok, Drapene i Baneheia, lager en større sak om medienes holdning til domfellelsen av Viggo Kristiansen. Kristiansen ble dømt som hovedmann bak drapene på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia 19. mai 2000. Jeg har skrevet en bok om hvorfor dette er feil. Etter en del tidlig motstand blant journalister som dekket saken, er det interessant at arrangører og redaksjoner som ønsker å ta debatten videre faktisk sliter med å finne «motstemmer». Baneheia-saken er gått fra å være en sak «alle» visste svaret på til å bli en sak svært mange åpent uttrykker tvil om.

Færdrelandsvennens sjefredaktør Eivind Ljøstad er blant disse. Det eneste han er sikker på, sier han, er at han ikke er sikker. Samtidig er han fascinert over skråsikkerheten på «begge sider», og at mistenker meg «for å forsøke å underbygge skråsikkerheten om Kristiansens uskyld». Jeg skulle ønske at han hadde blitt bedt om å utdype sitatet. Jeg er nysgjerrig på hva slags forståelse sjefredaktøren for Sørlandets største avis har av de reelle bevisene i saken. Han utviser i mine øyne mangelfull forståelse for disse når han uttaler at «man har ikke klart å komme opp med skråsikre bevis som underbygger den ene eller andre forklaringen». Jeg skal selv forsøke å oppsummere skråsikkerheten fra «begge sider».

Skråsikkerhet

De som er skråsikre på Viggo Kristiansens uskyld peker kort fortalt i hovedsak på:

1. Mobilbeviset. Kristiansen har omfattende mobiltrafikk under tidsrommet ugjerningene i Baneheia fant sted gjennom en basestasjon som beviser at han ikke var i nærheten av åstedet. Dette er et utelukkelsesbevis.

2. DNA-bevisene. Tidlig funn av Jan Helges Andersens kjønnshår og senere DNA-analyser basert på sædfunn knytter ham udiskutabelt til ugjerningene. Politiets tidlige påstander om DNA-funn som knytter Kristiansen til åstedet er tilbakevist.

3. Analyse Jan Helges Andersens avhør. Disse er forurenset av et forutinntatt politi, og fulle av både løgner og logiske brister. Andersens rekonstruksjon var en farse.

De som er skråsikre på Viggo Kristiansens skyld peker kort fortalt i hovedsak på:

1. Saken ble grundig behandlet i to rettsinstanser, så dommen må være riktig. Saken har senere vært prøvd gjenopptatt så mange ganger at det kan ikke være mer nytt.

2. Tiltro. Det kan ikke være mulig at politi, påtalemakt, domstoler og presse alle gjør feil og forleder samtidig. De som hevder noe annet er vel konspiratoriske.

3. Andersen og Kristiansen er observert sammen i utkanten av Baneheia noen timer før ugjerningene og hjemme hos Kristiansen noen timer etter ugjerningene.

Beviser

Journalistens reporter stiller Ljøstad flere gode spørsmål, blant annet om det er slik at redaksjoner skal slå seg til ro med dommer fra domstolene, eller om de skal ettergå dem. Ljøstad forsikrer at en redaksjon aldri skal slå seg til ro, og at man skal stille spørsmål så lenge det er grunnlag for det. Før han – nærmest i samme åndedrag – uttaler at han tror det er «over» om Viggo Kristiansens sak igjen blir avslått. Dette vitner dessverre ikke om en redaktør klar til å handle. Det er uforståelig om Gjenopptakelseskommisjonen igjen avslår Kristiansens begjæring om gjenåpning. Skulle det likevel skje, er det – i mine øyne og mer enn noen gang – behov for en kritisk presse. For slikt har virkelig vært mangelvare i denne tragiske drapssaken.

TV2-journalist Trond Solvang, som dekket saken fra jentene forsvant og i de påfølgende rettsrundene, mener motsatt. Han hevder at det ble gjort mye kritisk journalistikk underveis. Solvang mener også at «utgangspunktet for gjenopptakelse er rettsboka og dommene som har falt og det som kommisjonen skriver i de første svarene sine». Dette skjønner jeg ikke.

Enda mindre forstår jeg hans uttalelse om mobilbeviset. «Det går for eksempel ikke an å rekonstruere basestasjonen. Det sa de allerede i retten», sier Solvang, og fornekter både fysikk og vitenskap. Kristiansand byrett mistolket også mobilbeviset under deres behandling i 2001. Fakta er at Viggo Kristiansen hadde omfattende mobiltrafikk under tidsrommet ugjerningene i Baneheia fant sted, og det gjennom en basestasjon som aldri har «snakket med» åstedet. Det er det derimot seks andre basestasjoner som gjør. Solvang tror åpenbart ikke 2018-øyne kan tolke mobilbevis bedre enn det som ble gjort i 2001. Jeg krysser fingrene for at Gjenopptakelseskommisjonen legger seg på motsatt linje. Det er på høy tid.

Bjørn Olav Jahr er journalist, forfatter og forlagsredaktør i Gyldendal. Han ga i fjor ut boken «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet.»