Når Trondheim dokumentarfestival går av stabelen om en drøy uke, er det med 13 dyktige fotojournalister på programmet. Det er bare så innmari synd at kun tre av dem er kvinner.

Jeg har gått gjennom festivalens program de fem siste årene, og tallene er dystre. På fem år har «festivalen med de beste og viktigste historiene», som de selv kaller seg, hatt 37 bidragsytere innen fotografi. Av disse var kun ni kvinner. Av de ni kvinnene er det to norske fotojournalister, og kun en av dem fikk muligheten til å vise fram sin historie. Den andre var med i en samtale om fotografi.

Om man går igjennom den litt mer anerkjente Dok-festivalens programmer de siste fem årene, er tallene enda verre. Festivalen, som kaller seg «Nordens viktigste festival», har de siste fem årene hatt 74 bidragsytere innen fotografi. Av disse var kun 19 kvinner. Av de 19 kvinnene er det kun en norsk fotojournalist som har fått muligheten til å vise fram sin historie.

Dette betyr at kun 2,7 % av bidragsyterne på de to største fotofestivalene i Norge er norske kvinnelige fotojournalister. Jeg har alltid visst vi var i mindretall, men at mindretallet skulle være så forsvinnende lite, er overraskende trist lesning.

Menn, menn og menn

Jeg går dypere inn i materien og blar meg tilbake til programmet for Dok15. Året Dok-festivalen slo på stortromma ved å feire seg selv som tiåring. Da het den «Den nasjonale festivalen for dokumentarfoto og fotojournalistikk». Her fikk man blant annet servert «bildevisninger og foredrag med noen av verdens beste dokumentarfotografer… i tillegg fagseminarer og paneldebatt». Det var det året festivalen hadde 25 bidragsytere. Antall kvinner? Fire. Det var paneldebatt med seks deltakere. Debattantene? Menn. Det var kursing i lyd, mobilfoto, hvordan ta betalt som frilanser og en såkalt «multimediacamp». Instruktørene? Menn.

En ting er å skulle be kvinnelige fotojournalister om å presentere prosjekter de har jobbet med. En annen ting er å skulle la dem prate om teknikk eller lære bort faget. Det er det tydeligvis bare menn som kan.

Hvor kommer denne kjønnsubalansen fra? Hvorfor har ikke norske kvinnelige fotojournalister gode og viktige historier å bidra med på de største fotofestivalene i Norden? Finnes vi ikke? Har vi ikke historier å fortelle? Eller er de mannlige fotojournalistene flinkere enn oss?

Motvilje, ikke manglende kompetanse

Svaret er nei, på alle punkter. Selvsagt finnes vi og selvsagt har vi historier å fortelle. Tar man utgangspunkt i deltakere som har vært med i Norwegian Journal of Photography (NJP) siden oppstarten i 2011, er tallet 15 kvinner og 17 menn. De 15 kvinnene har bidratt med både gode og viktige historier som fint kunne ha blitt delt med publikum under de siste års festivaler.

Jeg kjenner mange kvinnelige fotojournalister som kan prate i timesvis om kamerateknikk, diskutere etikken rundt fotografiets plass i media og gi deg råd om hvordan du skal ta bedre mobilbilder. Det handler ikke om manglende kompetanse hos oss kvinner, men om motvilje til å se den. Om en altfor mannsdominert bransje, med altfor mange mannlige aktører og mellomledere. Hvordan skal man kunne fremme den kvinnelige fotojournalisten når fotoredaksjonene i landet nesten utelukkende ledes av menn?

Om man tar en titt på de forskjellige festivalstyrene kan man kanskje begynne å se konturene av en litt bedre kjønnsbalanse. Pressefotografenes klubb (PK) bestemmer hvem som skal vise sine historier under Dokfestivalen. I styret sitter det i dag fire kvinner og fem menn. I Trondheim dokumentarfestival bestemmer åtte menn og fire kvinner hvem som skal inviteres til festivalprogrammet. Begge festivalene har riktignok en mann som øverste leder.

Bygg en kjønnsbalansert talentpool

Anne Grethe Solberg og Christin Thea Wathne (begge forskere ved arbeidsforskningsinstituttet ved HIOA) skrev en kronikk i Dagens Næringsliv 10.oktober i fjor med temaet «Tips for bedre kjønnsbalanse». Her kommer de med generelle råd om hvordan man skal få en mer kjønnsbalansert virksomhet. De sier blant annet:

«Topplederes engasjement blir sett på som en betingelse for å få til bedring av kjønnsbalansen. Toppledere som er bevisste på ubalansen og mobiliserer vilje og ressurser til å endre, lykkes. Ledere som får det til, bruker ikke tid på endeløse diskusjoner om hvorfor de skal ha kjønnsbalanse, ei heller på årsaker til ubalansen. De aksepterer problemet og velger en aksjonslinje. Bygg et kjønnsbalansert talentpool. Et talentpool med like mange kvinner og menn letter identifisering av kvalifiserte kvinner. Talentpoolen fylles opp ved at ledere nominerer talenter. Ledere som bare foreslår menn, blir bedt om å komme med kvinner i tillegg».

Værsågod – landets fotosjefer – så enkelt kan det gjøres!

Først og fremst er det viktig at kvinnelige fotojournalister ikke blir satt opp mot hverandre. Kim Nygård, festivalsjef i Trondheim dokumentarfestival, svarer slik på en kommentar om kjønnsbalansen på Facebook: «Det ble en skjev kjønnsbalanse i år dessverre. Det var et flertall kvinnelige dokumentarskapere på programmet i fjor, så det mangler ikke på dyktige damer». For det første snakker han som om det ikke er opp til han hvem som dukker opp på programmet, noe det jo definitivt er. For det andre, virker det som om det ubalanserte programmet i 2017 veies opp med fjorårets festival – hvor kun tre av åtte bidragsytere innen fotojournalistikk var kvinner. Det er langt fra det flertallet Nygård henviser til.

Publikum går glipp av viktige historier

For det er her det blir interessant. Hvis vi tar utgangspunkt i at vi har nok av dyktige kvinnelige fotojournalister her i landet, nok til å fylle opp en festival alene – noe jeg personlig mener vi har – og noe NJP mener vi har – må man jo også ta utgangspunkt i at det er festivalledelsen i de respektive festivalene som ikke følger med i timen her. Styrene må bli bevisste på ubalansen og de må mobilisere vilje og ressurser til å endre måten de ser på kvinnelige og mannlige fotojournalister.

Dette er et stort demokratisk problem. At to toneangivende festivaler unnlater å engasjere halvparten av bidragsyterne på bakgrunn av kjønn, er hårreisende. Ved å ta fra oss kvinner vår stemme som fotojournalister på de største arenaene her i landet, går publikum glipp av viktige historier. Og man mister også muligheten til å bane vei for neste generasjon kvinnelige fotojournalister. Det er en farlig utvikling, og en utvikling jeg håper at medieledere og festivalarrangører rundt om i landet tar tak i.

Marte Vike Arnesen er frilansfotograf.

  • Øyvind Ellingsen

    Viktig og interessant innlegg, men savner fakta om kjønnsfordelingen blant reportasje/dokumentar fotografer nasjonalt og internasjonalt. Er ikke noe av svaret at flertallet på aktuelle bidrag kommer fra menn? Eller skal det være kjønnskvotering? Jeg bare spør.