Sommerens mediedebatt har dreid rundt lanseringen av faktisk.no, et faktasjekknettsted finansiert av de store medieaktørene og Fritt Ord. Det underligste innslaget i denne debatten så langt er ført i pennen av politisk redaktør og kommentator i Nordlys Skjalg Fjellheim, som avviser operasjonens verdi, fordi, Oslo.

Det er altså ikke faktasjekken eller faktisk.no jeg er opptatt av i denne omgang, det er denne pussige evnen til å se maktarroganse i alt som ikke har postnummer innerst i en fjord, øverst i en dal eller ytterst på et nes.

Fordi Faktisk-redaksjonen befinner seg i Oslo står de visstnok i fare for å paralysere både lokale journalister og lokalpolitikere landet rundt. Før vi går videre må jeg innrømme at jeg kjenner flere av de involverte i faktisk.no, jeg sitter blant annet i SKUP-styret med to av dem, en av dem er fra Oslo, en av dem er ikke det (og jadda, SKUP har postadresse Youngstorget, ikke langt fra postadressen til faktisk.no i Akersgata).

Det pompøse fakta-politiet lever i en boble, de er feil medisin mot alvorlig sykdom (pressens manglende tillit i befolkningen) og har null forståelse for resten av landet. Alt ifølge Fjellheim.

Nordlys-redaktøren følger opp i sosiale medier med å kalle en del av oss som ikke helt ser problemene med faktisk-redaksjonen som et sentrum-periferiproblem, tungenemme. Her får han støtte blant annet av tidligere debattredaktør i Bergens Tidende, nå redaktør for Broen.xyz, Hilde Sandvik.

Groruddalens lokalsjukehusdisputt

Med fare for å pådra meg idiotstempel fra regionavisredaktører, så skal jeg forsøke å forklare hvor langt utenfor mål Fjellheim skyter. Jeg har postadresse Oslo, nærmere bestemt Grorud bydel. Det er en ting jeg faktisk kjenner igjen i de stadige klagesangene om «Oslo» hos distriktsredaktører; pressen forstår oss ikke, og spesielt ikke rikspressen.

Å se rikspressen dekke min bydel er fremmedgjørende, det er helt fjernt, det er til tider ganske latterlig og absurd. Mitt eget nabolag (Grorud bydel har 27.000 innbyggere, det er litt mer enn Molde) og nabobydelene som til sammen utgjør Groruddalen (Alna, Stovner og Bjerke har sammen med Grorud 140.000 innbyggere, litt mer enn Stavanger) er kjent for en ting i rikspressen, vi er et kort som ofte dras i innvandringsdebatten. Lokalt er vi opptatt av sjukehus, veier og utbygging av idrettshaller.

Vet resten av landet at Groruddalen har sin egen lille lokalsjukehusdisputt? Har de hørt om veier som bør legges lokk på eller mangelen på kapasitet i svømmehallene? I Groruddalen kan man høre nøyaktig samme klagesang som ellers i landet: politikerne brys seg ikke om oss, de hører oss ikke, protestene våre når ikke Dagsrevyen (men en brann i ei søppelkasse gjør), de har ikke fletta peiling på hva som foregår.

T-banen ut i bydelene

Jeg holder to «lokalaviser», Groruddalen Budstikke/Akers Avis og Dagsavisen (hvor jeg er spaltist). I tillegg har Oslo-sidene til Aftenposten og det nye nettstedet Vårt Oslo, som dekker våre bydeler. Den siste oppstod fordi det faktisk var et behov for mer lokalstoff, for mer debatt, for mer oppfølging av det som skjer i Oslo Rådhus.

For det er jo ikke det som skjer der de «pompøse Oslo-journalistene» dekker. Fjellheim, Sandviks og andres skyteskiver er vel de som dekker Stortinget, som følger saksgangen på toppen i departementene, i domstolene. Det tror jeg vi skal være glade for at noen gjør.

Det er helt riktig at journalistikken kan bli for sentrert, at den kan bli maktarrogant og at journalistene kommer seg for lite ut. De siterer for mange toppolitikere, og for få som rammes av politiske avgjørelser.

Selv irriterer jeg meg altså grønn over at man fra Marienlyst eller Akersgata ikke tar T-banen ut i bydelene oftere. Hvor lite de forstår det som er tjue minutter unna. Jeg vet også hvor viktig det er å være på plass, på bakken, for å forstå.

Perifert

Jeg jobber selv utenfor en redaksjon fordi jeg vil ha større mulighet til å reise for å dekke det jeg selv mener jeg kan best, et kontinent som på sett og vis har falt av kartet hos norske medier, Afrika. Det er perifert det. Og selv om nettet har gitt mange gode muligheter for samarbeid over landegrenser, så vet jeg at tilstedeværelse kan være avgjørende. Slik den også er avgjørende i Grimstad eller Groruddalen.

Alle disse problemene i pressen kan ikke en enkelt faktasjekkredaksjon ta på sin kappe. Dette må redaktørene ta på sin, dette må lokalavisredaktøren, regionaviskommentatoren og de store medieeierne ta tak i.

En faktasjekkredaksjon går ikke på bekostning av reportasjevirksomhet, om man virkelig mener at norske journalister må mer ut av kontorene, og spesielt om kontoret har postadresse det sentrale Østland, så må man sørge for at rammene er der for det. Det kan jo faktisk redaktører i landets lokal- og regionaviser gjøre noe med.

Maren Sæbø er frilansjournalist og kommentator med postadresse Oslo.