I kjølvannet av Trumps seier hevdes det at norsk presse har feilet, sviktet. Man har latt seg blende av egne ståsted og ikke klart å forutse et nederlag for den kandidaten som nok står nærmere vårt eget verdisyn, Hillary Clinton. Blant kritikerne er assisterende generalsekretær i Redaktørforeningen, Reidun Kjelling Nybø, som mener norske journalister ikke har klart å fange opp «viktige strømninger i folket».

Og Medier24s redaktør Gard Michalsen som mener man «ikke forstår folket» og har forlatt «dem man skulle være til for».

Nok av Trump-stemmer

Først, en liten kommentar til det med dette Folket. Eller folk flest, som de også kalles. Folk flest har ikke stemt på Trump, mange av folk flest lot seg ikke mobilisere til stemmelokalene. Av de som stemte, stemte et knapt flertall på Hillary Clinton. Det er altså ikke det mystiske folket norsk presse ikke har fått med seg, de har feilet på det samme som meningsmålerne, tallknuserne, de har ikke helt klart å forutse hvem og hva som ble avgjørende for det endelige utfallet.

Så, den påståtte blindheten for Folket, om vi da går ut i fra at det er Trumps velgere som her menes. Det har ikke akkurat manglet på intervjuer med Trump- velgere (en hel liten serie fra VG)   Eller deltagere på republikanernes landsmøte. Vi møtte også kristne kvinner som på tross av Trumps noe frynsete moral ville stemme på ham fordi de er abortmotstandere. Og det var intervjuer med middelaldrende velstående menn i finere forsteder som synes Obamacare kostet for mye (for flere Trumpsupporterstemmer, se NRK Urix sin serie Splitta).

Den lille flåten av utsendte norske medarbeidere har altså snakket med Trumps supportere. Man har muligens vært mer opptatt av den noe eksotiske rasismen og misogynien, enn samme segments klagesang over handelsavtaler. Men skal man først føre regnskap, så er det nok ikke Trump sine supportere som var mest fraværende i norsk presse. Om noe manglet var det kanskje stemmene til de som før har stemt demokratisk, men nå ikke ville gjøre det, eller stemmene til dem som støttet noen av de andre kandidatene, Gary Johnson og Jill Stein.

Vi er ikke amerikanere

Og så klart, det er alltid vanskelig å fange opp sofavelgere, det er jo derfor de er nettopp det.

Dette at man ikke har snakket med folket eller klart å lese folkemeningen er nå en ting (det første er altså ikke helt sant, det andre skjer ofte ved valg). Noen kritikere mener de også vet hvorfor.

Det skyldes en fremmedgjøring. Ikke bare ut i fra det åpenbare, norske journalister flest har ikke vokst opp i hvite forsteder i Florida, eller jobbet på bilfabrikk i Detroit. Vi er ikke amerikanere (selv om halve slekta kanskje er det, min er spredt over både republikanske og demokratiske flekker på kartet). I tillegg ser noen kommentatorer en politisk fremmedgjøring. Man tilegger, som kandidaten Trump sjøl, en samlet presse et ideologisk standpunkt. Journalister mener visst helt det samme, fra Aftenposten til Klassekampen, fra NRK til VGTV. Og famler derfor rundt i blinde. Ikke bare ved dette valget, men også ved andre valg der høyrepopulister har framgang. For det er visst de som er det mystiske Folket, skal man tro en del av kritikerne (uavhengig av hvilket kontinent de bor på).

En av de som mener det er Hanne Nabintu Herland. Hun skriver om sterkt «indre gruppepress» og gutteklubben Grei, og et utdatert verdenssyn. Litt mer konkret er innlegget fra Anlov Mathiesen som mener norsk presse er en ukritisk heiagjeng (for Clinton).

Idealet hos sistnevnte ser ut til at man skal dekke valg som man dekker en fotballkamp, uavhengig av om lagene holder seg til reglene sjøl.  Samtidig etterlyser han «reell politisk analyse».

Konspirasjonsteorier

Som ved våre egne valg skal vi selvsagt etterstrebe å opplyse og informere velgere så godt og rettferdig som mulig når vi drar i utlendighet. Men vi skal også være sannferdige, vi skal kunne analysere. Og da er det ofte tydelig at det å være så objektiv som mulig, eller helt nøytral, ikke alltid er det samme som å være sannferdig. Jeg dekket et svært omstridt valg en gang. Som endte i et uforutsett valgskred, for et parti de fleste norske journalister nok vil ha store problemer med å identifisere seg med.

I januar 2006 var jeg i Gaza, der var det valg til nasjonalforsamlingen for de palestinske områdene. Det var ventet at Fatah, partiet til avdøde Yassir Arafat skulle vinne. Mot Fatah sto et reformparti med utspring i Hamas. I Gaza var entusiasmen for det siste langt større enn det første, og det var noe å skrive hjem om. Da jeg intervjuet Hamasvelgere snakket de om korrupsjon i Fatah, om økonomiske problemer som følge av at man var innestengt på en liten sandstripe uten kontroll over egne grenser. Og annet hverdagslig.

Dette siterte jeg dem på, men skulle jeg samtidig ha latt være å minne om Hamas historie? At mange i bevegelsen trodde på tvilsomme konspirasjonsteorier om jøder? Det jeg skrev hjem om (til Klassekampen) var selvsagt farget av det. Var det galt? Ville det vært mer objektivt om jeg hadde nøyd meg med å sitere velgere, og politikerne de skulle velge? Hadde jeg tilstrekkelig «respekt for standpunkter»?

Politisk nøytral?

Eksempelet over er selvsagt satt noe på spissen. Men det er mange valg der ute. Til neste år skal for eksempel Iran velge president. Blir det den moderate nåværende presidenten Hassan Rouhani, eller den konservative hardlineren og tidligere president Mahmoud Amadinejad? For norske journalister som skal følge dette er det jo viktig å komme begge menns støttespillere i tale. Valget av den første vil bety flere reformer, og fortsatt dialog om atomenergi. Valget av den andre er skummelt. Skal man forholde seg helt nøytralt til de to kandidatene?  Hva betyr egentlig det å være «politisk nøytral» i spørsmål om atomsikkerhet?

Nærmere hjemme skal nederlenderne stemme inn et nytt parlament, med det innvandringsfiendtlige Frihetspartiet til Geert Wilders i siget. Frankrike skal ha presidentvalg, her seiler Marine LePen opp som den høyrepopulistiske kandidaten. Både Frihetspartiet og Nasjonal Front kommer til å bruke retorikk og stå for en politikk som for norsk presse nok er fremmed. Har vi en forpliktelse til å stille oss helt nøytrale til retorikk som bryter med vårt eget menneskesyn? Forstår vi egentlig disse partienes velgere bedre ved å se bort i fra rasistisk eller islamfiendtlig retorikk? Blir det mer «reell politisk analyse» av det?

Valgdekning består, som av annen dekning av store prosesser, av forkjellige sjangre. Det er den helt vanlige nyhetsrapporteringen, med intervjuer og reportasjer. Som vi har sett over, manglet det ikke på dette denne gang. Jeg er heller ikke i tvil om at vi i løpet av 2017 får høre fra Frihetspartiets eller Nasjonal Fronts velgere. Så pass profesjonelle er norsk presse. Jeg er litt mer i tvil om hvor mange konservative iranere som vil få taletid i den norske mediefloraen, men jeg håper det er plass til valgdekning også fra dette landet.

Kommentariatet

Så er det andre sjangre, som kommentarjournalistikken. Det kan være historisk bakgrunnsstoff, kommentarer på papir eller kommentering på radio og TV. Kommentering, ikke minst i studio, har det blitt mye av. Den baserer seg mer på tidligere opparbeidet kunnskap og sekundærkilder enn reportasjejournalistikken. Det den mangler av bakkekontakt tar den ofte igjen ved bakgrunnskunnskap. Og den går ofte i ball under store hendelser.

Mye av kjeften norsk presse nå må ta for ikke å ha lest det amerikanske folket godt nok, er nok rettet mot flokken av kommentatorer i studio. Denne type kommentarjournalistikk kan selvsagt alltid bli bedre. Samtidig ville det jo vært pussig om våre hjemlige kommentatorer kjente amerikanske velgere bedre enn amerikanske kommentatorer, som også «tok feil».

Magefølelsesbasert

Amerikansk presse ja. De har jo selv hatt en plass i årets valg. Og det har vært et gjentagende poeng fra den ene kandidaten at et samlet amerikansk pressekorps er ute etter ham, fordi de tjener det bestående (Hillary Clinton). Også våre hjemlige mediekritikere anfører dette. Michalsen hevder sågar i sitt innlegg at det ikke ser ut til at de norske journalistene på tur har fått dette med seg. Fordi de ikke har snakket med Trumps supportere. Virkelig. Har vi sett og lest de samme mediene?

Trump har helt riktig krydret valgkampen med en rekke direkte og indirekte angrep på pressen. Han har snakket om «The media» generelt, men ikke minst har han angrepet noen journalister spesielt. I nominasjonsvalgene var det Fox News Megan Kelly, ikke akkurat noen rødstrømpe. Så forviste han Washington Post fra sine valgkampmøter. Journalister som skrev kritisk om kandidaten, eller hans familie, ble angrepet på twitter.  Dette ble fulgt opp av rene kampanjer mot reportere i sosiale medier, med klart antisemittiske overtoner.  Fra talerstolen har Trump gjentatte ganger slynget ut trusler om å saksøke og rettsforfølge journalister og deres arbeidsplasser. Det har gått så langt at Committe to protect Journalists, som vanligvis advarer om angrep på journalister på steder som Syria og Sør-Sudan, har gått ut å advart mot  at Trump kan være en trussel mot ytringsfriheten. Sinnet uttrykt ved Trumps mange valgmøter, og fra Trump-velgere har da også blitt gjengitt i norske medier. Her er et eksempel fra TV2.

Når det gjelder angrep mot yrkesutøvelsen vår, har for så vidt kritikerne rett, her er vi som stand partiske. Når noen går etter vår uavhengighet eller truer noen våre kolleger, så skal vi ikke forholde oss nøytrale. Washington Posts mediekommentator Margaret Sullivan sammenfatter det slik.

Norsk presse kan alltids bli bedre, ikke minst når vi er utaskjærs. Men å karakterisere dekningen av presidentvalget som «feilet», som «propagandaorientert» eller «heiagjeng» synes mer basert på magefølelsen enn noen mer dyptpløyende analyse. Å forutsi et valgutkomme, spesielt når det ikke dreier seg om ett i eget nabolag, er vanskelig. Og jo lenger unna det er, jo mer avhengig er vi nok også at sekundærkildene, de lokale journalistene, meningsmålingene og analytikerne. Denne avhengigheten av sekundærkilder synes også å gjelde mediekritikerne, Trumps egen retorikk om media som det bestående, om media som har sviktet folket, kan se ut til å ha svevet over dammen med resten av diskursen. Skal slik retorikk være noe mer enn synsing, så bør den være mer konkret.

Og gu’bevares meg vel, slutt nå å snakke om folket som en bestemt størrelse.

Maren Sæbø er frilansjournalist.

  • http://SorrySerbia.com Kristian Kahrs

    Oj, dette var et langt innlegg for å rettferdiggjøre norsk presses ensidige tilbedelse av krigshisseren Hillary Clinton. Det er godt gjort å skriver over 10000 tegn uten å nevne Wikileaks med ett eneste ord. Dette burde være en gullgruve og julaften for norske journalister, men neida.

    Så vidt jeg har registrert, har heller ingen norske tradisjonelle medier skrevet om at Julian Assange har dokumentert at Hillary har visst at regjeringene i Saudi-Arabia og Qatar har støttet IS direkte, finansielt og ideologisk. Hvorfor har ikke norsk presse skrevet mer om avsløringene fra Wikileaks?

    • https://fornuften22.wordpress.com/ fornuften22

      Du har egen hjemmeside.
      Der finner jeg veldig lite om løsninger for Noreg/Norge.
      Og det ser ut til at du fornekter det norske språket.
      På den måten er du selv veldig ensidig der på din hjemmeside.
      Hvor mange tegn skriver du uten å bruke norsk?
      Jeg er født her i Noreg/Norge, og jeg skammer meg ikke over å være norsk.
      Det skal jeg markere her.

      • http://SorrySerbia.com Kristian Kahrs

        ??? Du verden, jeg skriver mye på norsk. Se for eksempel Verdidebatt, StortingsKristian eller det jeg har skrevet på Demokratenes nettsider. Det kan være lurt å gjøre et enkelt Google-søk før du trekker bastante konklusjoner.

        • https://fornuften22.wordpress.com/ fornuften22

          Jeg bruker ikke Google.
          Min vurdering gjelder det jeg rakk å se på i løpet av kort tid på din hjemmeside. Jeg ser ikke noen grunner til å lese på nettstedet til partiet Demokratene.
          Selv er jeg partipolitisk uavhengig. Jeg var medlem av FrP noen år.
          Jeg skal se på det du skriver på norsk.
          Selv leser jeg mest på engelsk eller tysk, men jeg vil støtte norsk språk og kultur så mye og så langt jeg kan inkludert nynorsk.

          Jeg tror på Jesus, og jeg skal se mer på dine verdier og dine vurderinger der. Dette er en mangel og mangler nå på min hjemmeside. Det jeg kunne se hos deg og fra deg kan jeg kanskje lære en del av.

  • https://plus.google.com/107328434592456953099/posts Norulv Oevrebotten

    Jeg har fartstid som nyhetsreporter i NRK Dagsnyttredaksjonen og NRK Utenriksredaksjonen og sjefredaktør i norsk presse, samt bakgrunn som forsvarspolitiker på toppnivå. Hva jeg mente privat belemret jeg aldri lytterne med da jeg arbeidet i NRK, enten jeg rapporterte eller kommenterte. Det svekket troverdigheten min.

    Jeg har sanert en hel avis en gang for å redde den, nemlig Rogalands Avis. Fordi hele kulturen i avisen var feil og ødela all tillit hos befolkningen i Stavanger-området. Det var en vellykket prosess.

    Den samme prosessen burde nå hele den norske pressen gå gjennom. Alt er galt etter hvert, og dekningen av valget i USA er bare ett stort symptom på mangelen av kontakt med virkeligheten.

    Pressen er blitt politisk korrekt, og det er de dummes måte å undertrykke de oppvakte. Da tas også fakta som meninger. Noe som gjør det umulig å diskutere med slike folk og organer.

    Journalister og redaktører bør få pressefriheten tilbake. Den er tapt som følge av den store avhengigheten til staten. Med alle subsidiene.

    At dette betyr en nødvendig sanering av pressen i første omgang, vil være veldig bra for det journalistiske produktet. Da kan troverdigheten bygges opp igjen.

    At nordmenn skal betale over fem milliarder kroner for NRK som fremstår mer som et politisk parti på venstresiden enn som et foretak innen pressen, ser jeg ingen grunn til. NRKs dekning av politikk og samfunnsliv generelt viser at institusjonen tilhører fortiden. Alt har sin tid.

    Dekningen av valget i USA, der åpenbare nyheter ble oversett fordi de ikke passet journalistene politisk, burde ha åpnet øynene til befolkningen og fortalt den at dette ikke har noe for seg å bruke skatte- og lisenspenger på. Bort med det. Når sannheten ikke lenger blir oppsøkt.

    Mediene av i dag her i landet står i veien for sola. Det er det siste de burde gjøre.

    • BmOnline

      Ja, sannelig har du avkledt pressen ja selveste riks-pressen N.Ø. Det er det ikke mange i Norge som har vært i nærheten av det- når det gjelder journalister i dagens pressekorps, ei heller i disses pensjonerte rekker. Jeg kan neppe skilte med så store gjerninger i det offentlige når det gjelder kulepenn. Men kule derimot- der har jeg litt erfaring- når det kommer i overført betydning av kuler. 🙂
      Og da tenker jeg på disse elendige veiene vi kjører på for tiden. Der har en tendens til å bli slike kuler av is og snø, eller isis om du vil. Slikt er jo galematias og i stedet for å benytte sand og brøytebil som man skal, så benytter de veisalt nesten hver dag. Og akkurat like ille er det blitt med norsk politikk over hele fjøla. Vi kjenner oss ikke igjen, kort og godt.

      Jeg er derfor glad for at noen har tatt blyfanten fatt for å vise veien, ja det som vi før lærte var rett- er i dag blitt galt. Således leser jeg med interesse det du skriver. Du kjenner til disse irrgangene fra år tilbake og den erfaringen får man ikke på butikken.

      Nå har jeg ingen slike kvaliteter, men en ting vet jeg- og det er hva som er rett og galt. Man kan si det slik at man kan komme langt med det. Kanskje lenger enn lengst? 🙂

      Takk for dine velvalgte ord om dagens presse, som dessverre er under parti-pisken.

      Hvor lenge skal de leke seg på stortinget? Hvor de gir inntrykk av at folk skal ha en valgmulighet? Det gjør ingen forskjell hvem folk stemmer på, de hører ikke på folk uansett, kun kartellet som ble etablert i 1969, den 7. mai.

      Nå har det dukket opp et trumf ess her om dagen- og da forsvant skrivekløen hos mange journalister i det ganske land-, dvs de fikk en akutt utblåsning, og døde så hen.

      http://bmonline.no/html/president.html
      Jeg kjenner at optimisten har våknet hos meg, kanskje er det andre som også har kjent den gode følelsen etter trumf ess på bordet i US Open?

    • https://fornuften22.wordpress.com/ fornuften22

      Så fint at du har egen hjemmeside og deltar i debatter.
      Jeg vurderer mye av det du kommer med som overflate-seriøst. Det betyr at jeg ikke blir med videre på de merkelige mistankene du kaster ut.
      For meg er det selvfølgelig å ikke ha TV og å ikke ha noe ønske om å bli en veis fjernstyrt av fjernsyn. NRK bør selges fordi NRK er tregt og feil på den måten.
      Ved å være tregt og tidkrevende sensurerer NRK bort kunnskaper og fakta.
      Ved å være en veis passiviserer og sløver NRK store deler av folket.
      Det er mer enn 30 år siden jeg hadde TV.
      Alle kan se mine mer presise meninger på min hobby-hjemmeside.
      Dette nevner jeg til deg fordi jeg tror at du kan ha litt interesse for noe av det. For eksempel min vurdering av massemordere.

  • Jens – alt er på Twitter

    «Av de som stemte, stemte et knapt flertall på Hillary Clinton.» – Dette er uriktig og en beklagelig myte. Et mindretall av de som stemte stemte på Hillary. Over 50% stemte på Trump og libertarianeren Gary Johnson.

    «Man har muligens vært mer opptatt av den noe eksotiske rasismen og misogynien, enn samme segments klagesang over handelsavtaler.» – flott at man klarer å innrømme det, om det så høres ut som skribenten trekker en tann. Da viser hun også at hun visste hva hun gjorde men gjorde det likevel. Samtidig er rasismen og hatet blant Hillary-supportere i liten grad vist frem.

    «Man tilegger, som kandidaten Trump sjøl, en samlet presse et ideologisk standpunkt. Journalister mener visst helt det samme» – Dette er en uredelig stråmann, der andre setning er en overdrivelse for å svekke første. Innad i en ideologisk gruppe finnes ikke komplett renhet («helt det samme»), men like fullt er det en ideologisk gruppe. Norsk presse har hatt et samlet ideologisk standpunkt uten å mene «helt» det samme, bare i stor grad det samme.

    «For det er visst de som er det mystiske Folket, skal man tro en del av kritikerne».. – Innlegget av Anlov Mathiesen bør alle lese over, bare for å se at fremstillingen av det er uredelig. Anlov Mathiesen har ikke definert Folket som at det bare inneholder dem som stemte på Trump – faktisk ikke det minste og på noen måte har han gjort det. Han bør kreve en unnskyldning av Sæbø.

    «Idealet hos [Anlov Mathiesen] ser ut til at man skal dekke valg som man dekker en fotballkamp» – Igjen bør man lese innlegget av Mathiesen for å se hva Sæbø vrir på her. Han etterlyser politisk nøytralitet og fundamentale journalistiske prinsipper i dekningen. At det tidløse kravet om politisk nøytralitet betyr at man krever dekning som en fotballkamp er en merkelig omskrivning.

    Videre har journalistene selv kommet med en kontinuerlig strøm av usannheter om Trump. Usannhetene er gjerne små i ordlyden, men store i konsekvensene. For eksempel: «Trump har kalt latinamerikanere kriminelle» – han kalte illegale innvandrere kriminelle. Om noen sier noe om gruppe X kan du ikke si at han de egentlig sa det om gruppe A som er en mye større gruppe som omfatter X men også mye mer. Det vil si, norske journalister gjør det, at de ikke ‘kan’ det er bare et moralsk og etisk imperativ de bryter. En annen var at Trump ba Russland om å hacke Clinton. Det gjorde han aldri, men journalistene diktet opp dette fordi de kunne og ville.

    «Konspirasjonsteorier» er er en egen overskrift. Norske journalister fremmet ulike konspirasjonsteorier under dekningen. En konspirasjonsteori norske journalister fremmet var at Wikileaks hadde sammensverget seg med Russland for å påvirke valget. Likevel omtalte de aldri sin egen konspirasjonsteori som «konspirasjonsteori», enda den nettopp var en massivt spredt konspirasjonsteori.

    At Donald Trump, personen valgt til USAs president, har drevet «rene kampanjer mot reportere i sosiale medier, med klart antisemittiske overtoner» er en meget sterk anklage. Ikke bare én kampanje med klart antisemittiske overtoner, men flere kampanjer med klart antisemittiske overtoner. Skribenten går ikke dypere inn på dette. Kan jeg også antyde at ulike folk er antisemitter med uklare påstander, uten å påpeke nøyaktig hvor og hvordan? Hvordan kan man kritisk ettergå skribenten uten å vite hvilke kampanjer hun snakker om eller hvilke uttalelser i disse kampanjene hun mener har klare antisemittiske overtoner?

    Skribenten kler på seg en begrunnelse at Trump kom med «en rekke direkte og indirekte angrep på pressen», og som konsekvens må ingen være overrasket over standpunktet de tok: «her er vi som stand partiske. Når noen går etter vår uavhengighet eller truer noen våre kolleger, så skal vi ikke forholde oss nøytrale.»

    Men dette er bare på et påskudd, en oppdiktet grunn. Det er også dårlig og ensidig journalistisk håndverk. For Hillary-kampanjen kom også med sterke angrep på media. For det første er «Trump kom med en rekke angrep på pressen» uten å nevne at Hillary-kampanjen (inkl. Obama) også kom med angrep på pressen ensidig og tendensiøst. For det andre gjør det at hele resonnementet svikter – grunnen til skribentens tendensiøse kamp var liksom at Trump angrep pressen så hun måtte komme sine kolleger til unnsetning, men når Hillary og Obama også angrep pressen faller hele resonnementet og begrunnelsen sammen.

    Å si at «karakteristikken» «synes mer basert på magefølelsen enn noen mer dyptpløyende analyse» har dårlig grunnlag i resten av teksten. Når noen slår fast ens syn på den måten får andre bare gjøre det motsatte: Kritikken mot journalistikken synes å være basert på dyptpløyende analyse, og forsvaret av den med angrepet på kritikerne er en spastisk magesyrerefluks.

    At skribenten ønsker å skrive i tråd med sine verdier er ikke overraskende. Svært mange politikere og stridende har i historiens løp handlet i tråd med sine verdier. Det gjør journalistikken bare mindre nyttig som informasjonskilde, og at ordet «propaganda» blir dekkende. Hva er forskjellen mellom en journalist som fremmer ideologi gjennom sitt virke, og en journalist som driver propaganda, bortsett fra at man i første tilfelle ikke har anvendt dette ubehagelige ordet?

    Siste setning er tåkeprat. Hva betyr det konkret å «snakke om folket som en bestemt størrelse»? Er det basert på ytre konkrete kjennetegn, eller er det noe som eksisterer bare i hennes hode? Ser hun konkrete handlinger, og føler da liksom i hodet at «oi, nå snakker de om folket som en bestemt størrelse»? Hvorfor ikke da nevne de konkrete handlingene, istedet for dette tåkete og diffuse imperativet? Jeg kommer ikke til å gjøre noe annerledes enn før, det er vanskelig å vite hva skribenten egentlig ber om.

  • Jens – alt er på Twitter

    VG har nå tatt inn en forkortet versjon av dette på sine debattsider.

    Dette gjorde de etter at jeg postet mine korreksjoner under. De har også linket til denne siden, som må bety at de har lest hva som står her.

    Det igjen betyr at de har spredd den gale myten om at flertallet av dem som stemte, stemte på Clinton, fullt vitende om at den ikke er sant.

    Sagt igjen: VG visste at når Sæbø skriver: «Av de som stemte, stemte et knapt flertall på Hillary Clinton. » så er dette galt. Likevel, med full kunnskap om at det er galt, trykker de det i sin avis og eksponerer det for befolkningen.

    Det var ingen som tvang dem til dette, det var fullstendig frivillig. Det er ikke engang noen forutsetning at hva som trykkes i Journalisten skal trykkes i VG, heller tvert imot – det å trykke innlegg allerede spredd i andre aviser har tradisjonen klart mot seg.

    Med dette er vi inne i bevisst desinformasjon, aktiv og forsettelig kontrafaktisk spredning, og over fra journalisme til informasjonskrigføring.

  • https://fornuften22.wordpress.com/ fornuften22

    Kritikk av norsk presse og valgstoffet fra USA :
    Pressen her i landet var alt for ukritisk til såkalte meningsmålinger i USA. Noen av meningsmålingene var ekstremt useriøse. Jeg forklarer mer om dette på min hobby-hjemmeside.

    Ellers dekket norsk presse saken eller valget i USA på en helt normal måte etter min mening.
    Jeg kan ikke se noe merkelig i at mange følte og opplevde tåke-Trump som en merkelig amatørpolitiker med en merkelig stil.

    En del av norsk presse dekket valget i USA på en meget bra måte og veldig seriøst.
    Jeg kommer ikke med navn.