For meg, som jobber som journalist i Klassekampen – “Venstresidas dagsavis”, framstår den stadig tilbakevendende diskusjonen om “venstrevridde medier” som noe underlig. Avisa jeg har mitt daglige virke i har et klart politisk opphav, og en klar politisk identitet på venstresida i norsk politikk – bredt definert.

Vi jobber selvsagt ut fra vanlige journalistiske kriterier, følger god presseskikk og er tilhengere av Vær Varsom-plakaten. Vi søker også mangfold i kilder og saksfelt, men legger samtidig ikke skjul på at våre perspektiver og vinklinger påvirkes av avisas grunnholdninger.

Om enkelte av mytene som florerer om hvordan norske “mainstream-medier” fungerer var sanne, burde vi dermed i praksis være vanskelig å skille fra den store hopen av norske aviser. Vi burde ikke oppfattes som en nisjeavis, men snarere i praksis forsvinne i mengden. Det opplever vi på ingen måte.

Tvert om, vi opplever at både lesere og kilder gir uttrykk for at vi har en tydelig profil som skiller oss fra andre medier på flere felter. Enten må dermed de som kritiserer mediene for å være venstrevridde ha en skeiv opplevelse av medie-Norge, eller en upresis forståelse av hva det vil si å være “venstrevridd”. Jeg mistenker at det er litt av begge deler.

Innholdsmangfold

I den norske avisfloraen har man Klassekampen som har en tydelig venstresideprofil, Dagsavisen med sosialdemokratisk bakgrunn, Nationen som sogner til sentrum, og Finansavisen og Dagens Næringsliv som har en mer liberalistisk og høyreorientert profil. I tillegg kommer mange av de store regionavisene, som tidligere ble sett på som høyreorienterte, men i dag vel oppleves av de fleste som ganske sentristisk. Dette er ikke noe generelt venstreorientert medielandskap. Mediemangfoldsutvalgets rapport opppsummerer da også at “det finnes et bredt innholdsmangfold i norske medier og mediene tar sitt samfunnsoppdrag på alvor”.

Hva bygger så kritikken av mediene som “venstrevridde” på?

Om vi skal se ut over magefølelsen hos en del kritikere, eller høyresidepolitikeres muligens ikke helt upartiske oppfatninger, finnes det jo noe empiri på hvor norske mediefolk står politisk.

Under Nordiske Mediedager har det flere år blitt lagt fram undersøkelser om mediefolks politiske oppfatninger. Gjennomgående viser de at partier som SV, MDG og V gjør det svært godt blant journalistene, mens de store taperne er Krf, Sp og ikke minst Frp. På papiret tyder dette på at noe av kritikken stemmer – journalistene ser ut til å helle mot venstre.

Lite åpenbar venstrevri

Jeg vil påstå at det er svært lite i dekningen av sentrale spørsmål som definerer høyre-venstre-aksen, som skattepolitikk, privatisering vs offentlig drift, eller holdningen til konflikt mellom fagbevegelse og arbeidsgiversida, som skulle tilsi noen åpenbar venstrevri.

Målinger gjort blant journalister som dekker økonomi og politikk har da også gitt resultater mer orientert mot sentrum/høyre enn for andre journalister. En kjent øvelse under arbeidskonflikter er som kjent store oppslag om “hvordan streiken rammer DEG”. I Norge har også EU-saken i stor grad fordelt seg på venstre-høyreaksen, og her er det vel neppe noen overdrivelse å si at det store flertall av de riksdekkende mediene og de store regionavisene nok heller mer mot ja enn folket forøvrig.

Redaktørenes holdninger

En nøkkel til dette kan være å finne i redaktørenes holdninger. Det er jo tross alt ikke journalistene som bestemmer hva som skal komme på trykk i avisene, det er redaktørene.

Redaktørene har avgjørende innflytelse både på hvilke saksfelt som dekkes, og hvordan.

Redaktørenes stemmegiving skiller seg ikke ubetydelig fra deres undersåtters: Høyre, Ap og Krf gjør det betydelig bedre, mens særlig SV og MDG gjør det verre. På ett talende punkt er derimot journalister og redaktører samstemte: Venstre scorer skyhøy i begge grupper, milevis over hvordan de scorer i befolkningen forøvrig. Hva kan det skyldes?

Demografi

Når man analyserer politiske preferanser er det vanlig å skjele til en del grunnleggende strukturer: Hvor man bor, hva man tjener, og hvor mye utdanning man har har mye å si for hvem man stemmer på i valg. Hva vet vi så om journalistene?

De er svært urbane.

Rundt halvparten av alle Norges journalister bor og jobber i Oslo. Tar man med Bergen og Trondheim er man kjapt oppe i to tredjedeler av journaliststanden. Det vi vet fra blant annet Statistisk sentralbyrås valgundersøkelser er at de som bor i store byer oftere stemmer på partier som Venstre og SV, og i svært liten grad på Sp.

De er høyt utdannede.

De aller fleste har utdanning minst på høyskolenivå, en ikke ubetydelig andel har utdanning på masternivå. De tre partiene med høyest overrepresentasjon blant sine velgere av personer med høy utdanning er SV, V og Rødt, mens Frp er det partiet som har lavest andel velgere med høy utdanning.

De tjener over gjennomsnittlig bra.

Ikke skyhøyt, men i 2015 lå journalistene rundt 50.000 over gjennomsnittet. Middels- og høyinntektsvelgere trekkes mot partier som H, V og SV, og definitivt ikke til Sp og Frp.

Samlet sett vil det være ganske treffende å si at journalister generelt kan karakteriseres som en del av en liberal, urban middelklasse. Andre i tilsvarende gruppe stemmer i liten grad på partier som Sp og Frp, og i større grad enn andre på partier som SV og V. Mer enn å være spesielt venstrevridde som gruppe ser journalistene heller ut til å være ganske typiske representanter for sin samfunnsklasse. Om man legger til at journalister på grunn av yrket vil tendere til å være svært opptatt av spørsmål som ytringsfrihet, personvern og åpenhet (typiske hjertesaker for partier som Venstre), er kanskje ikke partiprofilen så underlig.

Siden redaktørene generelt tjener bedre og har en mer innflytelsesrik posisjon er det kanskje ikke så underlig at de ligger til høyre for sine ansatte. Vi journalister er altså ikke en radikal venstreorientert gjeng som har infiltrert media for å spre vårt sosialistiske budskap – vi er barn av vår klasse.

En misforståelse

Det kanskje viktigste med denne lille eksersisen er at den synliggjør noe av misforståelsen som ligger i påstandene om at mediene er “venstrevridde”. Selv om SV selvsagt er venstreorienterte i økonomiske spørsmål er det vel så definerende for partiet at de er varme tilhengere av klassiske sosialliberale saker, som raus innvandringspolitikk, frihet for seksuelle minoriteter, liberal kriminalpolitikk og så videre, i tillegg til å være svært miljøorienterte. Dette er saker de i stor grad deler med sine partikolleger i sentrum-høyrepartiet Venstre.

Den kanskje mest treffende karakteristikken av journalistene ville være at de er svært sosialliberale og urbane, noe som også synes godt i partipreferansene.

Men synes det i like stor grad i spaltene? Se det er nok mer tvilsomt. I de mest mediekritiske randsonene lever en forestilling om at vi som jobber i mediene primært er å anse som en slags propagandister, som vrir og vender på saker for å få dem til å passe inn i vårt  eget verdensbilde. Det er et farlig vrengebilde.

Forgifter debatten

På deler av høyresida, både internasjonalt og i Norge, har man omfavnet begrepet “fake news”, og bruker det flittig, gjerne for å karakterisere artikler eller nyhetsinnslag man ikke liker. Det kobles gjerne til mytene om medias venstreslagside, og man spiller åpent på at medier og journalister nyter lav tillit i befolkningen. Samtidig ser vi at det bygges opp alternative, nettbaserte medier som for å si det forsiktig tar relativt lett på tradisjonelle journalistiske dyder som kildekritikk. I ytterste tilfelle får man en situasjon der deler av befolkningen ikke ser noe prinsipielt skille mellom redigerte medier og rene propagandakanaler.

I USA, der denne utviklinga har kommet mye lenger enn i Norge, har dette bidratt til å forgifte hele den offentlige samtalen, til den graden at det ikke lenger er enighet om grunnleggende fakta i viktige samfunnsspørsmål. Sannhetssøken viker for retorikk.

Hvordan møter vi som bransje det?

Det aller dummeste vi kan gjøre er å insistere på at mediene er en slags objektive, nøytrale virkelighetsformidlere. Objektiv journalistikk eksisterer ikke, man gjør alltid utvalg og vinklinger, prioriteringer i hvilke saksfelt man dekker eller ikke dekker, og velger kilder. Det er prinsipielt umulig å være nøytral eller objektiv. Det man kan være er redelig, sannhetssøkende og klar over egne forutsetninger.

Tydelig identitet og redelighet

Avisa jeg jobber i er en relativt liten nisjeavis (selv om vår vekst og andres fall fører oss nærmere kategorien “mellomstor”), men jeg mener vi har gjort noen ting riktig: Vi er helt åpne på hvor vi står, men samtidig gjør det at vi har en sterk bevissthet om at det er viktig at de som har andre utgangspunkt skal oppleve seg redelig behandlet.

Vi hører til på venstresida, og har fagforeninger på eiersida, men jeg føler meg samtidig trygg på at arbeidsgiversida opplever at de får komme til orde og at vi tar deres syn på alvor. Det er ingen nødvendig motsetning mellom en tydelig identitet og redelig, sannhetssøkende journalistikk. Det er ingen skam for en journalist å ha meninger og verdier, det er en styrke, så lenge det brukes på en åpen og ærlig måte

Jeg ønsker meg på ingen måte tilbake til partipressa. Jeg mener ikke at alle journalister eller medier bør bekjentgjøre politisk identitet. Men jeg mener at mediene hadde tjent på å være seg selv mer bevisste egne fordommer og utgangspunkt. Det er nettopp det som kan sette oss i stand til å korrigere. Og vi må bli ærligere om når vi tråkker feil. Det vil både journalistikken og medienes troverdighet tjene på.

Pål Hellesnes er journalist i Klasskampen