Tenk deg at du har en venn, la oss kalle ham Rolv. Han er en kul fyr, men har en krise.

Han står i en utfordrende omstillingsprosess, og må forholde seg til mye nytt og det er ikke så lett. Han sliter økonomisk, og er nedfor og blakk. Det er ganske tøffe tider.

Rolv er åpen om at han sliter, og snakker mye om problemene sine. Altså, mye! Litt vel mye innimellom, men du, som er en god venn, lytter og nikker forståelsesfullt når han for hundrede gang forteller om hvor blakk han er, hvor vanskelig det er alt sammen.

Som i går, da han ringte og foreslo en utepils.

Etter to øl var han blakk, men foreslo en til, kanskje du kunne … så kan han heller spandere neste gang? Du vet det neppe skjer, men sponset noen pils allikevel. Det går bra det, du overlever til neste gang og det var en hyggelig kveld. Rolv virket så glad. Sånt varmer! Det føles godt å stille opp, gjøre en forskjell.

Men dere møtes ofte, og summen av alle de der kaffene og ølene og kinobillettene blir jo litt. Resten av vennegjengen er i samme situasjon, det merkes, men så klart – dere stiller opp. Alle kan ha det tøft i perioder. Skal man dømme folk for at de har dårlig råd?

Så en dag. Plutselig dukker en post opp på Facebook: Rolv har sjekket inn på gili lancanfushi, et femstjerners hotell på Maldivene.

Fra Tripadvisor: Gili Lancanfushi er en absolutt nytelse som gir mulighet til bare å være. Den rustikke og generøse stilen er gjennomført og skaper en spesiell atmosfære som du gir deg over til.

Hæ? Rolv har vel ikke penger. Det må være noe feil.

Men neida. Dagen etter begynner bildene å dukke opp. Rolvs tær mot asurblått hav, med Amarofilter, hashtag: #livingthedream #VayCay #Maldives #Paradise

En time etter følger et bilde av Rolvs overdådige hummerlunsj på en luksusrestaurant på stranden.

Festen fortsetter, med daglige bilder og oppdateringer. Rolv dykker. Rolv drikker. Rolv golfer. Rolv danser. Rolv lever livet.

To uker etter er Rolv hjemme igjen og lurer på om dere skal ta en øl. Joda. Du møter opp. Han har hatt det helt fantastisk på ferie, Maldivene anbefales virkelig – men nå har han ikke penger da, har du mulighet til å sponse en øl?

Joda, sikkert – men du Rolv, hvordan hadde du egentlig råd til den ferien?

Rolv blir stram i det solbrune ansiktet og forklarer at han har en egen konto for sånt, for ferier og terrengsykkelen til 30 000 han kjøpte i forigårs. Så hva skjer med den ølen?

Men… hvis du akkurat har brukt hundre tusen på luksusgreier – kunne du ikke betalt for ølen selv?

Nei, forklarer Rolv. For det er ANDRE penger. De står på en egen konto øremerket ferie og sportsutstyr, så de pengene kan han ikke bruke på andre ting. Han har fortjent en ferie, for det er viktig å ta vare på seg selv, synes nå han. Du er forsåvidt enig i det, men synes allikevel det er litt rart å forvente at vennene dine skal betale for hverdagsgledene hans, mens han sparer sine pengene til overdådig luksus?

Rolv blir trist i blikket og sier at det er veldig tøffe tider, og en vanskelig situasjon for alle, men håper at du forstår det og at du vil være vennen hans fortsatt, dere er vel venner? Og hva skjer med den ølen?

Så du spanderer en dyr IPA på ham og bruker resten av kvelden på å høre på selvskryt fra ferien og sutring om hvor sjukt blakk han er og skal ikke ta en til da? Jo, klart det, skulle bare mangle. Du betaler, Rolv er jo blakk. Værsejævlagod Rolv. Er deg vel unt.

Eller ville du? Ville du ikke heller bedt Rolv dra et visst, varmt sted og det er ikke Maldivene vi snakker om. Satt foten ned og sagt nei. Hva slags venn ville oppført seg sånn? Viktigere: Hva slags dørmatte ville fortsatt å spandere på Rolv?

Går strålende

Fredag slapp Schibsted svært gode kvartalstall. VG går best, de øker omsetning fra 2016 med 3 millioner, til 431 millioner. Etter fjorårets solide kostnadskutt gir det et driftsresultat på 88 millioner, altså hele 21 (!) prosent margin.

VG går strålende, bransjen som helhet gjør det også helt greit: I fjor hadde Schibsteds aviser, TV 2, Egmont Publishing, Amedia, Polaris og Aller et samlet overskudd på 1,5 milliarder.

Milliardoverskudd midt i mediekrisa? Det må være et mirakel?

Neida, enkel matematikk. Ved kutte kostnader, særlig til lønn, kan man øke overskuddet.

Dette er ikke spesifikt for mediebransjen, men en del av en utvikling vi har sett i økonomien de siste tredve årene, der kapital har mer avkastning enn arbeid. Utviklingen er godt dokumentert, for spesielt interesserte anbefales Thomas Pikettys “Kapitalen i det 21 århundre” eller Paul Masons Postcapitalism.

For deg vil det si mer jobb for mindre penger. Nedbemanninger gjør at de fast ansatte må levere mer, raskere. Stadig flere er på usikre engasjementer. Vilkårene for frilanserne er blitt mye dårligere de siste årene, en ting er kutt i honorarer, i tillegg skal stoffet kunne brukes vederlagsfritt på ulike plattformer og i stoffutveksling. Samtidig kommer stadig nye, innovative krav om hva som bør være inkludert i honorar. En liten undersak? Kanskje en videosnutt? Promotere saken i sosiale medier? Delta aktivt i kommentarfeltet? Uten lønn så klart, det er tøffe tider. Håper du forstår.

Mediehusene må snu på hver krone. Ikke fordi det er lite penger, men fordi de ønsker å maksimere overskuddet. Det er ikke nødvendigivis noe galt i det, det er bare en måte å drive business på, et strategisk valg konsernledelsen har tatt.

Motsatt ville det ikke være noe i veien, verken moralsk eller matematisk, for at VG kunne valgt å bruke åtte tusen tusenlapper på å honorere journalister – og fortsatt levert solide 80 millioner i overskudd.

Men de trenger ikke det, for du stiller jo opp, kompis? Du lager den faktaboksen. Du sjekker den ekstra kilden. Du aksepterer det lønnskuttet. Du spanderer den pilsen.

Dersom Rolv kan få andre til å spandere middag og øl så han kan bruke pengene sine på luksusferier er det ikke dumt. Ikke så sympatisk kanskje, men smart, gitt at du vil ha mest mulig for minst mulig. Og det vil de fleste mediebedrifter. Og Rolv er altså en metafor for mediehusene. Kvartalsrapporten blir dermed det tåbildet på instagram.

Hastag: #utbytting #grådighet #livelovelaugh

Hvis du etter å ha sett kvartalstallene fortsatt velger å stille opp og godta dårlige vilkår og gratisarbeid: værsejævlagod. Det er deg vel unt.

Men vit at du trenger ikke spandere verken øl eller undersaker på mediehusene. Enten du er en av de fast ansatte som forventes å levere mer fordi så mange har måttet gå, på evige engasjementer som når som helst kan avsluttes eller frilanser for småpenger husk dette: De kan betale, men vil ikke.

Hvordan har vi endt opp her?

For meg virker det som om mange i bransjen tror denne globale megatrenden er en forbigående krise. At dersom dere bare stiller opp og står på og jobber gratis litt til så man når målene om 15 % avkastning i år vil neste år bli bedre. Det vil ikke det. Dersom bedriften når målet blir det kake. Så blir målet 16 %. Det kommer ikke til å komme et punkt der mediehusene har nok overskudd, sånn fungerer nå en gang ikke markedsøkonomien.

Det kan være vanskelig å holde fokus på det store bildet i en hektisk arbeidshverdag. Mange redaktører og andre mellomledere er trivelige folk med stramme budsjetter å forholde seg til. Mange journalister ønsker å gjøre en god jobb, yrkesstolthet og samfunnsoppdrag og så videre. Det føles godt å stille opp, og hjelpe. Men du og Rolv er ikke venner. Du og konsernledelsen er ikke på lag i det godes tjeneste.

De driver business. Det bør du også. Dersom du ikke får betalt er det fritiden din. Den vil du kanskje bruke på noe annet enn å bygge opp millionoverskudd for andre?

Mona Evensen er skribent.

  • egilheggen

    På kornet!

  • Contra

    Godt og aktuelt skrevet. Sceneskiftet på dette området skjedde den dagen da Schibsted ble børsnotert. Og senere da de kjøpte opp alle Aftenpostens konkurrenter, og lurte politikerne. Hvor naiv går det an å være?
    Alt som skjer i Schibsted har ett formål: få opp aksjekursen, til glede for aksjonærene. For å få til det, så må overskuddet øke, ikke sånn innimellom, men hvert år!
    Norsk medieverden har fått sitt SAS = Schibsted Alt Sammen. De er veldig dyktige der i gården, og smarte, og grådige. Journalistene er grovarbeiderne.

    Et tankekors er det likevel i det scenariet som Evensen beretter om: de som jobbet i avisene i «gamle dager» må hatt det jæ… godt. I dag produseres det samme og mer til, med halve staben.
    ———————————
    Hilsen ikke-journalist, som synes norske journalister i de store avisene er feige, handlingslammet og ikke utnytter den makten de har.