Leder i Nordlys

En spaltist i Bergensavisen raljerer over at Dagsrevyen ikke nevnte åpningen av VM på sykkel i Bergen med et ord. På lederplass harselerer Adresseavisen over den komiske navlebeskuelsen blant meningsbærerne i Oslo-mediene, etter at DAB-nettet for få dager siden ble slukket i hovedstaden.

Oslo opplever nå noe 3 millioner nordmenn har opplevd før dem, og aller først i Nordland for åtte måneder siden. Erfaringer fra resten av landet ser imidlertid ikke ut til å være fanget opp eller vurdert som viktige nok når DAB-slukkingen plutselig er den store saken i Oslo.

Dypest sett handler det om mennesker over hele Norge som i økende grad føler at de såkalte nasjonale mediene ikke representerer dem. Svaret fra mediene må ikke være å trekke seg lengre inn i egen boble. Men istedet drøfte hvordan man gå sammen om å styrke den norske offentligheten, gjennom at flere får delta og bli hørt.

Distriktsopprøret i valgkampen vi nettopp har lagt bak oss, burde være et varsel om den ignoranse mediene synes å bli opplevd som representanter for. Den manglende interessen for å fange opp og forstå hva for eksempel Andøya-opprøret dreide seg om, vitner om dette.

VGs legendariske sjefredaktør Bernt Olufsen er blant de som påpeker hvordan svekkelsen av medienes nasjonale tilstedeværelse nå bidrar til økt polarisering i samfunnet. Riksdekkende medier har forsvunnet fra Norge, og reportasjeturer nord for Hønefoss fremstår som eksotiske utflukter, som dessverre også låser Norge fast i gamle stereotypier.

I tillegg fremstår NRKs nasjonale programproduksjon ofte som en selfie fra Oslo, for å låne begrepet fra Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal.  En vanlig radiodag på P2 er for eksempel noe som bærer preg av å være en koselig sammenkomst for journalister, politikere, kulturfolk og kjendiser i hovedstaden, folk som er på fornavn med hverandre.

Dette er en type mediedramaturgi som gjør Norge mindre. Det er en overhengende fare for at publikum føler seg fremmedgjorte, og opplever mediene som elitistiske, ute av stand til å reflektere deres virkelighet og ståsted.

Vi i de redaktørstyrte mediene spiller i stort og smått en avgjørende rolle for å binde Norge sammen i et større fellesskap. Lokale og regionale medier i tettsteder og byer over hele landet, tar ansvaret med å fortelle historien om sine lokalsamfunn. De store Oslo-mediene bør ta ansvaret med å fortelle historien om hele Norge.

Vakumet som oppstår dersom denne felles arenaen blir borte, vil raskt bli fylt av radikale ytterfløyer. Det burde ikke bare interessere redaktørene, men også politikerne som skal utforme mediepolitikken i en turbulent tid.