Begrepet ”venstrevridd” lyder passé. Når alt blir venstrevridd gir ikke lenger begrepet mening. ”Venstrevridd” er fra Carl I Hagens glansdager. ARK.

I dag står vi i en helt annen situasjon. Mediene har begynt å tape publikums tillit. De befinner seg i en krise de gjerne vil gi teknologiske forklaringer på: Google og Facebook som stjeler annonser. Det å skulle diskutere tap av tillit sitter lengre inne.

Mediene synes å tro at de har fått en ny sjanse med Trump. De vil gjenvinne tillit ved å vise hvor gal han er. Men de er for ivrige og for hatske.

For første gang deltar USA og Europa i samme politiske debatt om de samme spørsmål og de er helt fundamentale: Hvem er ”vi”? Og hva står vi for?

Trump mot mediene

Mediene står redaksjonelt i samlet flokk mot Trump, med storavisene New York Times og Washington Post i spissen. Også TV-kanalene er mot Trump, selv Fox News sier han lyver.

Som en kommentator sa i et Newshour xtra om Steve Bannon:

– Det er uten sidestykke at New York Times stemplet presidenten som løgner i en nyhetssak.

Avisene skal ikke blande nyhet og kommentar. Men slik går det når avisene selv blir en player og går inn i den politiske kampen mot den valgte presidenten. Hvorfor er dette problematisk? Fordi mediene fortsatt insisterer på at de er balanserte og fair. De har i årevis ført kamp mot Tea Party-bevegelsen som ble utsatt for samme behandling: Uthengning, fordreining, tendensiøs fremstilling. De samme medier forlanger å bli tatt på alvor som ”åpne” og ”seriøse” både av Tea Party og tilhengerne. De forventer at den annen part skal stille opp til intervjuer og slippe dem til som før. Men man kan ikke slå noen i ansiktet og etterpå forvente at de møter deg som om ingenting har hendt.

Hvis dette ikke var noen issue, hvis det var noe som var inne i hodet på Tea Party-bevegelsen, ville de ikke vunnet oppslutning. Men faktuelt: De fikk økt oppslutning. De vant valget. Hvordan vil mediene forsvare dette? De skylder på ”mørke krefter”. Her er samme dobbelthet: De som besitter makten og mediene vil selv definere den andre, mens de ikke har noen tvil om at de selv represterer lyset.

Det er denne doble standard som over lang tid har undergravd medienes troverdighet.

Se å hva som skjedde med begrepet fake news. Etter en kort stund ble begrepet vendt mot dem som laget det. Hvorfor? Trump og republikanerne ville aldri klart det hvis det ikke var fordi deler av opinionen så at de samme mediene ikke forteller hele storyen. Skal du kunne definere andre som løgnere må du selv være sannferdig. I det minste prøve. Dette krever at mediene ikke er så raske med å felle dommer, at de blir mindre ideologiske, mindre moraliserende og mer lyttende.

Lytting er det viktigste. Folk merker om mediene lytter til dem. Hele Trumps kandidatur er bygget på at amerikanerne følte at ingen ville lytte til dem.

Mediene gjorde noen valg underveis. De ga avkall på objektivitet, og trodde de kunne opptre som aktivister, uten at det ville få konsekvenser. Men medienes mest dyrebare kapital er troverdighet. De kan snakke til de blir blå om fake news hvis publikum ikke stoler på dem.

Mediene har for tydelig demonstrert at de har en agenda og de blåste til krig mot Trump fra dag 1.

Les også: Trumps holdning til mediene er ikke unik. Det burde gjøre noe med oss

Gjør ikke inntrykk

Selv Trumps unike seier gjør ikke inntrykk på mediene. De er for travelt opptatt med å bekjempe presidenten. Det er en krig de sannsynligvis komme til å tape. Simpelheten fordi for mange faktorer taler mot dem.

Det er de store tunge faktorene: Globaliseringen, demonteringen av nasjonalstaten som mediene har hyllet. De har gått god for en utvikling hvor de er på vinnernes parti. Det skal ikke mediene være. De må bevare sin integritet, som den lille manns forsvarer. Globalismen hylles av vinnerne. Av Davos-folket. Norske journalister har for lengst sluttet å stille spørsmål ved elitens målsetninger. De deler dem.

Konsekvenser

Hvis man som journalist setter seg i en posisjon der man må mørklegge viktige utviklingstrekk, har man en dårlig sak. Skrekkeksemplet er alt som har med innvandring, migrasjon, kulturkollisjoner, terror og demografi å gjøre.

Når mediene systematisk unngår å behandle disse avgjørende temaene på en ærlig måte, har man skrevet sin egen oppsigelse. Det er det som er den virkelige årsaken til alle nedskjæringene. Leserne/seerne/lytterne går sin vei.

Mediene er nødt til å rapportere ekte nyheter, enten det er migrasjonsbølgen eller terror. Men når de legger en glasur over et fenomen som foruroliger publikum, oppstår en frustrasjon. Bildet av unge menn i kolonner på marsj gjennom Europa fylte mange mennesker med frykt. Men mediene valgte Merkels side: selfier og åpne armer.

Det kunne ikke gå bra.

Pietisme

Skandinavia har et spesielt sterkt innslag av godhetshumanisme. Det er en slags postmoderne utgave av pietismen. Sverige er størst, også på godhet. Det er ikke lov å stille spørsmål ved godhet. Den er et a priori. Hevet over diskusjon.

Men konsekvensene av godheten lar seg ikke skjule. Det regner ”konsekvenser” over hele Vest-Europa.

Tradisjonelle medier er nødt for å rapportere noen av dem. De har ikke noe valg, da de sprer seg som ild i sosiale medier, for eksempel nyttårsaften i Køln. Men også da undergraver de tilliten til seg selv. Det samme gjør myndighetene. Folk spør: -Hvorfor har dere ikke sagt noe før?

To valg

Alternative medier som Breitbart og Document vil fortsette å utfordre tradisjonelle medier. Hvis de tradisjonelle skal klare å ta gjenvinne publikums tillit har de to valg: De kan enten bruke det de har igjen av ressurser til å gå inn og gjøre jobben bedre enn de alternative, dvs være ærlige og redelige reportere og kommentatorer. Eller de kan erklære de alternative mediene krig og slå dem i hartkorn med ”høyrepopulistene”.

Det er foreløpig det siste alternativet det satses på. Mediene er blitt den sterkeste faktoren i polariseringen av samfunnet, så vel i Amerika som i Vest-Europa.

Det er en ganske nifs opplevelse.

Hysteriske medier

Foreløpig er publikum mindre hysteriske enn mediene. Men frustrasjon og vrede bygger seg opp. Det merker vi. Behovet for at noen tar igjen.

Det er helt allmenn-menneskelige behov. Mediene må forstå at de leker med folks følelser.

De liker ikke å bli «pushed around».

I Trump-administrasjonen har de fått en formidabel motstander. Trump vet kanskje ikke så mye om det politiske spillet, men han og Bannon vet mye om medier.

Paradigmeskifte

Under konflikten establishment vs opposisjonen, ligger dype konflikter som mediene later som ikke eksisterer. Folk ser symptomene, men de får ingen forklaring. Derfor søker de seg til nettsteder som Document.no som av nødvendighet må bli en form for tenke-tank. Det gjør jobben spennende, men samtidig: Dette er ingen lek. Volden har kommet inn i det store offentlige rommet, og man vet aldri hvordan den vil slå ut.

Seriøsitet blir en form for livsforsikring.

Kellyanne Conway ble hengt ut fordi hun refererte til Bowling Green-terroren i 2011. Mediene kastet seg over henne. Her var kvinnen som oppfant uttrykket ”alternative fakta” og nå var hun ute igjen: Det hadde aldri vært noen terror i Bowling Green. Conway var diskreditert.

Men: Det ble planlagt terror i Bowling Green, av to irakere som hadde drept amerikanere i Irak. FBI forsynte dem undercover med Stinger-raketter og bildene er mer overbevisende enn medienes uthengning av Conway.

Mediene overser hva det dreier seg om: At noen vil oss vondt. De vil ikke snakke om det og dermed taper de.

Hamskifte

Den liberalismen som ga seg selv globalismen som mandat, er ved å tape. Kulturen like lite som økonomien kan være noen free lunch. De resultatene er nå overmodne, og de faller ned som frukt i fanget på de såkalte høyrepopulistene. Når kommentatorer drar frem fascisme-begrepet om Trump viser de bare at de verken har sans for historie eller samtid.

Mediene burde være glade for at det er nasjonalismen som våkner. Hva ellers har vi å falle tilbake på? Vil de heller at befolkningen skulle omfavne en ny ideologi, slik de selv har gjort?

Bak ”høyrepopulisme”kjøret og Trump-hatet skjuler det seg en reaksjon på at mediene selv har blitt forsvarere av en ideologi som er ved å revne.

Alt for mange journalister har abonnert på en globalistisk utopi uten å ville undersøke de ideologiske premissene. Rå kapitalisme og universell menneskerettsideologi har gått hånd i hånd. Rikdom og feelgood-humanisme.

Globalisme betyr at indiske it-folk stenger ned oljefelt i Nordsjøen og drifter det norske nødnettet. Det betyr at norske rigger skrotes av innleid arbeidskraft som får 31 kroner timen.

BBC kunne i januar fortelle at tekstilindustrien i Peru er utkonkurrert av Kina. Fem tusen virksomheter har gått over ende og 200.000 har mistet arbeidet. Peru hadde en stor konfeksjonsindustri, men kineserne dumper prisene. Kombinasjonen av en ettpartistat og økonomisk imperialisme under dekke av fri handel, er at den sterkestes rett vinner frem. Norge har inngått en avtale med Kina der regjeringen lover ikke å krenke Kinas interesser. Kina definerer selv hva det er.

Et lite land med 3,7 millioner innfødte burde bli ”edru” og forstå at vi ikke har garanti for noe som helst, hvis ikke forstår å ta var på oss selv.

Du må gjerne kontakte oss om du også har meninger om dette.

  • willd

    Vinner man verden, men taper seg selv, er man like langt.

    Det kan se ut som om det er tilfelle angående Sverige.

    (PS – Jeg så ikke at dette nettstedet er debattsider for journalister før nå i etterkant. Jeg er ikke journalist).

  • Observer

    Rustad har mange poenger når han påpeker medienes politiske ensidighet. Dessverre ser han ikke selv bjelken i sitt eget øye. Bibelen sier det slik: Svarer du dåren etter hans dårskap blir du ham lik.

    Staben hans modererer kommentarene på nøyaktig samme ekkokammer’vis som de han selv anklager for tilknappet ensporethet. Dette gjøres ved at leserkommentarer som ikke passer redaksjonen får en hale av kritikk fra moderatorene, eller at de lar det gå flere timer før de setter inn kommentarer de ikke liker. Derved er saken blitt gammel og kommentaren uinteressant. Jeg har opplevd at min kommentar har ligget på ”pending” nærmere et døgn før det kom på.

    Document.no er derfor på sin side et nettsted kun for menigheten som selv også gir uttrykk for i kommentarspaltene at de ikke ønsker motforestillinger. ”Slikt kan folk skrive om i den øvrige pressen” ble det skrevet for en tid tilbake.

    Tilbake i Norge sitter da vi som gjerne vil høre flere sider ved en sak helt uten medier som klarer annet enn å se tingene svart/hvitt. Dessverre falt Document.no i samme fellen som de som de kritiserer for det samme. Dette er ikke bare en tragedie for pressen, men også en tragedie for nasjonen. Og for Hans Rustad…

    Observer, journalist

    • Trond Ellingsen

      Jeg er en av moderatorene på document.no som du kritiserer. Jeg har aldri sett at noen av moderatorene har laget haleheng på kommentarer, selv om også moderatorene har anledning til å legge inn kommentarer på egne vegne. Dessuten – vi jobber frivillig for doc og sitter ikke oppe om natten og modererer, vi prøver å holde alminnelig døgnrytme. Så det kan hende at det tar 8-10 timer før en av oss har tid til å se gjennom det som har kommet i løpet av natten. Slik er det bare. Dersom en kommentar har ligget et døgn kan det hende at vi var i så stor tvil om den kunne passere at vi lot noen andre se på den før den ble godkjent. Det må da tross alt være bedre enn at en av oss umiddelbart trykker på delete-knappen.

      • Maalfrid

        Kunne det på noe vis i hver enkelt av Documents artikler fremkommet hvor mange kommentarer som ikke blir publisert og hvor mange som blir slettet?

  • Pingback: Fake news – en del av journalistikken? – Ida Marie Skaugen()

  • Pingback: Hva med å satse på fakta? | Writing's on The Wall()

  • Pingback: Et mediehus med løgnere | Monkey Business()

  • Pingback: Fake News | Gravdahls kommunikasjonsblogg()

  • Pingback: Trenger vaktbikkja ei vaktbikkje? – Odds Mediespeil()

  • Pingback: Medienes troverdighet – Refleksjonsblogg KOM109()

  • Pingback: Ikke tro på alt du leser – Digital formidling()

  • Pingback: Fake news – Amalies site()

  • Pingback: Hva skal en tro på? – Aida Mahmody()

  • Pingback: Er det «fake news»? – Fenoksen()