Dette blir tydelig når PFUs avgjørelser i nevrokirurg Per Kristian Eides klagesak mot TV 2 sammenlignes med tingrettens dom.

 

Her er dommen i Oslo tingrett av 30. juni 2017, og her er PFUs avgjørelse

LES OGSÅ: ”PFU-føringer farlige for journalister” av Anders Cappelen

Identiske klagepunkter og argumenter

Av prosessøkonomiske grunner ble injuriesøksmålet mot TV 2 begrenset til det TV 2 publiserte om forskningsprosjektet Eide ledet i 49 nyhetssaker i perioden 6. – 20. desember 2012.

Eide klagde de samme 49 publiseringene inn for PFU, med samme klagepunkter, argumenter og dokumentasjon som i søksmålet. Sakens sentrale dokumenter var også de samme.

PFU frifant TV 2 for påstand om hjerneskader, tingretten dømte

Et av Eides mest sentrale klagepunkter i PFU-klagene, var at TV 2 feilaktig påstod at to pasienters, Knut-Johan Storo og Øystein Stokkans hjerneskader i desember 2012 ene og alene skyldtes hjerneblødning de fikk i forbindelse med et forskningsprosjekt. Påstanden ble heller ikke forelagt Eide forut for noen av publiseringene. Han anførte derfor at TV 2 derved brøt VVP-punktene 3.2, 4.1 og 4.14. I PFUs avgjørelse nevnes ikke problemstillingen, PFU mente at påstanden om at forskningen alene ga Storo og Stokkan alvorlige hjerneskader var i pakt med god presseskikk.

Oslo tingrett er strengere enn PFU, og dømmer journalistene for det PFU frifant:

”Videre legger retten til grunn på bakgrunn av bevisførselen at Storo og Stokkans helsemessige tilstand i desember 2012 skyldtes både deres grunnlidelse (vannhode) og hjerneblødningen de fikk.(s. 27)

”Retten har etter dette kommet til at journalistene hadde et for tynt faktisk grunnlag for, uten at det ble tatt noen form for forbehold, å påstå at Storo og Stokkans helsemessige situasjon i desember 2012 alene skyldes hjerneblødningene.” (s. 29)

I 45 av de 49 innklagde publiseringene påstod TV 2 at forskningen påførte to pasienter alvorlig hjerneskade (34 saker), og/eller hjerneskade eller alvorlig skade. Dommen kan ikke leses på annen måte enn at tingretten konkluderer at TV 2 i minimum 45 av de 49 innklagde publiseringene uten tilstrekkelig faktisk grunnlag skapte ærekrenkende inntrykk av at Eide hadde behandlet pasienter på en sterkt klanderverdig måte:

”Til tross for denne dreiningen ble beskyldningene knyttet til behandlingen av Stokkan og Storo, og pasienten som var død gjentatt gjennom hele perioden. Beskyldningene som tidlig ble fremsatt ble heller aldri endret eller modifisert under den videre dekningen.” (s. 35)

For TV 2s omtale av forskningen felte PFU kun seks publiseringer (for å utelate sentrale faktaopplysninger, og for manglende samtidig imøtegåelse), og to leserkommentarer. I 35 av de 49 publiseringene fantes det for øvrig ingen motstemmer eller imøtegåelse av sterke påstander om forskningen, og i ytterligere syv en betydningsløs imøtegåelse.

PFU frifant TV 2 for insinuasjon om dødsfall, tingretten dømte

I ti av de 49 nyhetssakene hevdet TV 2 at det var uklart om en pasients dødsfall hadde sammenheng med Eides forskning. Eide klagde til PFU på at TV 2 uten grunnlag kastet denne mistanken på ham, og at insinuasjonen ikke var blitt forelagt ham før noen av publiseringene. Eide anførte her brudd på VVP-punktene 3.2, 4.1 og 4.14. I PFUs avgjørelse nevnes ikke dødsfallet, og PFU frifant derfor TV 2 for dette.

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Siden det på ingen måte er fremlagt faktiske opplysninger som bygger opp under en slik mulig sammenheng mellom døden og infarktet, er retten kommet til at journalistene ikke hadde faktisk dekning for påstanden om en slik mulig sammenheng på publiseringstidspunktet.” (s. 29)

”Hva gjelder uttalelsen om at det var uklart om en pasients død kunne settes i sammenheng med vevsprøven, burde journalistene ha forstått at de ved en slik uttalelse skapte en mistanke om at det var en mulig sammenheng mellom en pasients død og vevsprøven. […] Etter rettens syn var ikke journalistene i aktsom god tro da de foretok denne publiseringen, idet de skulle ha undersøkt nærmere om det var grunnlag for en slik mistanke.” (s. 33)

”det er tatt hjerneprøver uten at pasientene visste om det”

Denne beskyldningen publiserte TV 2 i tv-sending og nettavisartikkel 8. desember 2012, der det også fremkom at ”Per Kristian Eide har tatt ut vevsprøver av hjernen til 122 pasienter”, og at ”minst to av pasientene har fått alvorlige hjerneskader”.

TV 2 hevdet at advokat Geir Lippestad hadde sagt dette, men har ikke kunnet dokumentere at Lippestad faktisk sa noe slikt. Uansett visste journalistene at beskyldningen var usann ettersom de var kjent med at samtlige pasienter hadde fått skriftlig informasjon og samtykket skriftlig i at det skulle tas hjernevevsprøve i forbindelse med en planlagt hjerneoperasjon.

Denne ekstremt grove og ødeleggende beskyldningen ble ikke forelagt Eide eller OUS i forkant av publisering. Et klarere brudd på presseetikkens viktigste regel (VVP pkt. 4.14 om samtidig imøtegåelse) er vanskelig å tenke seg. Men PFU frifant TV 2 for dette.

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”I en nyhetssending den 8. desember uttalte nyhetsoppleseren at advokat Geir Lippestad hevdet at det var etisk problematisk at det var tatt hjerneprøver uten at pasienten hadde fått vite om det. Det samme ble gjentatt av en annen nyhetsoppleser under et nytt nyhetsinnslag samme morgen. I en nettartikkel publisert samme dag fremgikk det også at Lippestad mente det var etisk problematisk at det var tatt hjerneprøver uten at pasientene viste om det. Disse uttalelsene forsterket det inntrykket som ble skapt om at det var usikkert om Storo hadde vært klar over at det ble tatt en vevsprøve av hodet hans.

Når det innledningsvis som her både via TV og nett ble skapt et inntrykk av at det var usikkert om Storo hadde vært klar over at vevsprøven ble tatt, må det for at dette inntrykket ikke skal kunne feste seg hos den alminnelige TV-seer/nettleser, gå klart fram ved de senere publiseringene at førsteinntrykket som ble skapt om Storo, var feil. Dette gjelder i særlig grad når det som her ble skapt et inntrykk ved bruk av sterke dramaturgiske virkemidler, hvor det blant annet ble vist en film av Storo mens han lå og stønnet i en sykeseng, mens en sterkt preget ektefelle satt ved siden av.” (s. 20)

Tingretten dømte uaktsom billedbruk, PFU frifant

I 17 av de 49 publiseringene som ble klaget inn for Oslo tingrett, viste TV 2 repetitivt et fotografi av Øystein Stokkan som en frisk, smilende og oppgående eldre mann. Til tross for at det ble dokumentert at TV 2 visste at bildet var mange år gammelt, var dette uproblematisk for PFU-sekretariatet og PFU.

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Bruken av et bilde av Stokkan som journalistene var klar over at var tatt noen år før inngrepet i mai 2012, og som derfor ikke viste hvordan Stokkan så ut i forkant av inngrepet, var med på å forsterke inntrykket av at Stokkan var en relativt frisk oppgående eldre mann før hjerneblødningen oppsto. Da det ved publiseringene heller ikke fremgikk noe om Stokkans sykdomstilstand før hjerneblødningen, ble seerne/leserne villedet til å tro at Stokkans tilstand i desember 2012 kun skyldtes hjerneblødningen.” (s. 31/32)

PFU frifant også TV 2s bruk av en misvisende animasjon av vevsprøvetagningen. Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Journalistene er å bebreide for at de til tross for at de hadde kunnskap om hvordan vevsprøven ble tatt, fremstilte dette feil ved publisering av animasjonsfiguren.” (s. 30)

PFU frifant TV 2 for ikke å ha rettet feil, tingretten dømte

At TV 2 aldri rettet noen av feilene, var et gjennomgående klagepunkt i PFU-klagene (brudd på VVP 4.13), og som PFU-sekretariatet og PFU ikke tok til følge. Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Retten vil i denne sammenheng påpeke at Eide den 18. desember 2012 hadde et møte med journalisten hvor han blant annet informerte om at både Storo og Stokkan hadde en alvorlig hjernesykdom før blødningen oppsto. Videre viste han til at deres medisinske tilstand i desember 2012 skyldtes en kombinasjon av flere forhold hvor blant annet problemer knyttet til vannhode spilte inn. Hva gjaldt dødsfallet til en av pasientene viste han til at pasienten døde av hjertekomplikasjoner uten sammenheng med vevsprøven som ble tatt 11 måneder tidligere, og at det derfor ikke var riktig å knytte dette dødsfallet til denne studien. Til tross for disse opplysningene fra Eide korrigerte ikke TV 2 sine tidligere opplysninger om årsakssammenhengen, men fortsatte med å publisere påstanden om at hjerneblødningen var årsaken til Stokkan og Storos situasjon i desember 2012, og at det var uklart om det var sammenheng mellom en pasients død og vevsprøven.” (s. 33/34)

PFU vurderte forhåndsdømming mindre strengt enn tingretten

PFU-sekretariatet og PFU avviste at TV 2 på noen måte hadde forhåndsdømt Eide:

”Utvalget kan heller ikke se at TV 2 bedrev noen form for forhåndsdømming jf. VVP punkt 4.5.”

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Selv om en rekke av publiseringene bygget på pasienthistorier, gikk det klart frem av det som ble publisert at også TV 2 var av den oppfatning at Eide var å bebreide for sin pasientbehandling.” (s. 26/27)

Identifisering uproblematisk for PFU, motsatt for tingretten

PFU-sekretariatet og PFU konkluderte at:

”Gitt sakens karakter og Eides sentrale posisjon i TV 2s dekning, mener utvalget at identifiseringen var berettiget. […]Til tross for Eides sentrale posisjon, merker utvalget seg at identifiseringen av Eide likevel var dempet”

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Beskyldningene som ble rettet mot Eide var alvorlige og grove beskyldninger knyttet til hans behandling av pasienter, og de var egnet til å gjøre stor skade på Eides omdømme som lege. Dette gjelder i særlig grad fordi Eide ble identifisert med navn og bilde ved et stort antall av publiseringene både på TV og nett. Det at de alvorlige beskyldningene var rettet mot en navngitt person, medfører også at kravet til faktisk grunnlag for påstandene skjerpes, jf. Rt. 2014 side 1170 avsnitt 104 (Avisa Nordland).” (s. 27)

PFU identifiserte ikke journalistene, det gjorde tingretten

Presseetikken og PFU har gitt norsk presse svært vide rammer til å identifisere personer som kanskje har gjort noe kritikkverdig. Det er derfor et paradoks at PFUs sakssammendrag og uttalelser aldri identifiserer journalistene og redaktørene som dømmes i PFU.

Pressen mener at alle som bryter regler og kanskje har gjort noe kritikkverdig skal identifiseres, bortsett fra journalister og redaktører. PFUs uttalelser ville utvilsomt hatt en mer ansvarliggjørende effekt om journalister og redaktører som står bak det redaksjonelle materialet som felles, hadde blitt identifisert.

Oslo tingrett er strengere enn PFU, og retter en rekke bebreidelser og direkte kritikk mot journalistene og en av TV 2s redaktører, som her:

”Journalistene fremsto med begrenset kunnskap om hjerneblødning, og retten legger til grunn at de likevel ikke opparbeidet seg medisinsk kunnskap om dette tema før publisering.” (s. 31)

Gjennom hele dommen brukes navnene til de tre journalistene og redaktøren med hovedansvaret for TV 2s publiseringer om Eide: Sophie Lund Aaserud, Hanne Taalesen, Jens Christian Nørve og Per Niklas Lysvåg.

Anders Cappelen klagde på vegne av Per Kristian Eide TV 2 inn for PFU, og bistår Eide og hans advokat Per Danielsen i arbeidet for å ansvarliggjøre TV 2 rettslig.