Skal denne saken danne skole og skape presedens i utøvelsen av god presseskikk, går vi skumle tider i møte. Spennende også, for den saks skyld. Vi må straks slutte å raljere over arbeidsmetodene til britiske tabloider.

Sigbjørn Andersen pensjonerte seg som vaktsjef i fjor etter 30 år i Dagbladet. I yngre dager jobbet han i Arbeiderbladet (Dagsavisen), Sosialistisk Perspektiv samt Sunnmøre Arbeideravis i Ålesund.

I løpet av mine 45 år i norsk presse, ville jeg som vaktsjef aldri latt en slik sak passere. Trykksverta kunne vi ha spart til litt mer elevert dritt.

For 25 år siden hadde jeg instruks om ikke å sitere saker hvor andre medier enn mitt eget brukte anonyme kilder, selv om saken kunne være av institusjonell og ikke av privat karakter.

Legendariske pressefolk som Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene fikk gjennomslag for at anonyme kilder kunne brukes i den løpende politiske saksdekning. Den gang et omdiskutert kvantesprang, men prinsippet er riktig og viktig så lenge det utøves med vett og forstand, og så lenge pressefolk har nødvendig kritisk distanse til kilden.

Strikken strekkes stadig lenger. Den brister i Aftenposten, som legger seg på et nivå langt under praksis i de utskjelte kommentarfeltene.

Presseforbundets generalsekretær bør bruke sin initiativrett. PFU må på nytt få vurdere praksis rundt bruk av anonyme kilder. Det har formodningen med seg at pressejurister i denne saken trekker en klar konklusjon i henhold til VVP 3,2 og 3,9.

Som Aftenpost-redaktør Stanghelle skrev i en litt annen sammenheng:

– Ikkje nokon kan verja seg mot slikt.

For egen regning legger jeg til: Vennligst hold den anonymiserte grisepraten Deres for Dem selv!