I to innlegg på mediedebatt.no, 4. og 9. august, tar Anders Cappelen for seg nevrokirurg Per Kristian Eides klage til PFU og Oslo tingretts dom mot TV2. Cappelen har to hovedbudskap; a) «PFU-føringer farlige for journalister» (innlegg 4. august), b) «Blir Oslo tingretts konklusjoner i Eide-saken stående, får myten om at presseetikken er strengere enn jussen et nytt, kraftig skudd for baugen.» (innlegg 9. august). Det første er etter mitt syn åpenbart tøys. Det andre er en helt urimelig konklusjon, basert på at det dreier seg om én sak, hvor dommen for øvrig ikke er rettskraftig, og hvor TV 2 faktisk ble felt i PFU.

Det betyr ikke at Cappelen er uten poenger. Han kjenner Eide-saken godt, og i hans gjennomgang og sammenligning av Eide-saken og PFUs behandling av Eides klage er det et par interessante momenter. Problemet er at Cappelen tilsynelatende ikke forstår, eller later som han ikke forstår, det store bildet.

TV 2 ble som nevnt felt i PFU, på fire ulike punkter. Blant disse er to av kjernepunktene i plakaten; manglende opplysningskontroll og mangel på oppfyllelse av kravene til samtidig imøtegåelse. Det er altså ikke slik at PFU ensidig frifant TV 2, mens retten dømmer. Men Eides klage til PFU, ført i «pennen» av Anders Cappelen, påstod 4000 brudd på Vær Varsom-plakaten. Det var langt over i parodien, men Cappelen sliter tydligvis med å komme over at den helt uproposjonale klagen ikke førte til flere brudd.

Norske journalister kan trygt følge PFUs føringer. Presseetikken er strengere enn jussen. Selv om dommen i Eide-saken blir stående (den er altså ikke rettskraftig), så vil det fortsatt være slik at Vær Varsom-plakaten og PFU for alle praktiske formål er strengere enn norsk lov og norske domstoler. Den eneste saken hvor man rette kan si at det motsatte var tilfelle var i den såkalte Big Brother-saken, som ikke gjaldt ærekrenkelser, men krenkelse av privatlivets fred. Se og Hør gikk fri i PFU, men tapte i alle rettsinstanser. Jeg tror ganske mange, undertegnede er blant dem, mener at behandlingen av akkurat den saken ikke var PFUs beste dag. Det skulle ikke forundre meg om et par av dem som satt i PFU den gangen i ettertid også gjør seg den tanken. Men det er altså én sak – så langt.  Cappelen viser til den såkalte Kunda-saken, og mener den er et eksempel på det samme. I Kunda-saken er det imidlertid et vesentlig poeng at selv om klagene også omfattet spørsmål om forhåndsdom og saklighet og omtanke gjaldt de primært identifiseringen, noe også PFU la vekt på i sin behandling. Det rettslige søksmålet gjaldt ærekrenkelser. Det gjør det vanskelig å sammenligne den etiske og den rettslige behandlingen.

Derimot har vi en rekke eksempler på det motsatte; at en redaksjon blir felt i PFU, men går fri i retten. All erfaring (så langt altså med Big Brother-saken som det eneste unntaket) tyder klart på at dersom man holder seg innenfor de grensene PFU trekker opp, så vil man også være på riktig side av streken rent rettslig. Dette til tross for at Cappelen forsøker å skape inntrykk av noe annet.

Så er det også et poeng at det ikke alltid er mulig å direkte sammenligne den etiske vurderingen i PFU og den rettslige vurderingen i domstolen. Juss og etikk er ikke det samme. PFU er ingen domstol, men et etisk utvalg. For eksempel vil en sann ærekrenkelse som utgangspunkt ikke kunne bli gjenstand for domfellelse i retten, uavhengig av om den som anklages har fått svare for seg eller ikke. I PFU spør man i utgangspunktet ikke om en påstand er sann eller ikke (PFU driver ikke bevisførsel på faktum), men om kravene til kildekritikk, opplysningskontroll og samtidig imøtegåelse er oppfylt. Dersom det journalistfaglige arbeidet ikke er på stell kan man bli felt i PFU, selv om påstandene er aldri så sanne. Dette har vi flere uttalelser om fra PFU. På den annen side kan det tenkes – som i Eide-saken – at vurderingen av både det materielle innholdet i det som publiseres, og hvordan det skal tolkes, på noen punkter vil kunne være strengere i retten enn i PFU. Oslo tingrett har lagt avgjørende vekt på «etterlatt inntrykk» i sin dom, og bruker ordet «inntrykk» 37 ganger over 8 sider med tolkning. Det er etter mitt syn problematisk at en dommen, i større grad enn å forholde seg til hva som faktisk er presentert, legger vekt på dommerens subjektive «inntrykk».

De fleste som er opptatt av disse spørsmålene er trolig enige om at dersom vi får mange eksempler på at retten dømmer der mediet har gått fri i PFU (vel og merke for sammenlignbare saksforhold) så vil vi kunne få et problem, enten med den rettslige utvikling eller med den etiske. Så langt er det imidlertid grunn til å sove ganske godt om natten, bare vi er våkne om dagen.