Når politikerne skal fortelle om sine prestasjoner, er det ikke måte på hva de har fått til. Og media formidler villig. Men det stilles for sjelden kritiske spørsmål til de påstandene som blir presentert. Politikerne kommer for lett unna med sitt selvskryt.

Medias oppgave er ikke å være et mikrofonstativ, men å ettergå påstandene, stille kritiske spørsmål og være den vanskelige tilhøreren.

Særlig viktig blir dette i en tid hvor partiene tar til sosiale medier for å formidle sine ufiltrerte versjoner.

Alexander Berg jr.

«Kan dere vise oss det?»

Det er lett å stille spørsmål til politikernes påstander. Som for eksempel når Regjeringen påstår at de har brukt 20 milliarder mer på vei. «Kan dere vise oss det?», bør være et naturlig spørsmål.

Eller når den samme Regjeringen hevder at deres skattelettelser har skapt flere arbeidsplasser. «På hvilken måte?, vil være et enkelt oppfølgingsspørsmål.

Velgerne har krav på at pressen går politikerne etter i sømmene. Ofte er aviser, nettsider og etermedier de eneste stedene velgerne møter politikerne og kan gjøre seg opp en mening om deres dugelighet.

Det siste året, og det begynte med Brexit, har det i økende grad vært hevdet at politikerne som elite har fjernet seg fra folket, at de ikke lytter til velgerne og at de kaster blår i øyene på dem. I Norge kan Senterpartiets fremvekst tolkes inn i denne tendensen.

Ikke oppfylt sammfunnsoppdraget

Det er grunn til å hevde at media har spilt en rolle i dette. De har ikke har oppfylt sitt samfunnsoppdrag.

I en forskningsrapport omtalt på Forskning.no, har Knut Fosli påvist pressens marginale innflytelse på partienes utforming av sin politikk. «Først og fremst styrer mediene om politikere skal være populære eller ikke. Ellers har de veldig liten innflytelse på politikkutviklingen», uttaler han til Forskning.no.

Tilsvarende har NRK Sørlandet vist at journalister graver mindre enn før. «Jeg merker veldig tydelig at trykket fra media har blitt mindre», rådmann i Arendal, Harald Danielsen, til NRK.no. Han legger til at han opplever at journalistene er mindre opptatt av å gå i dybden enn tidligere. «Journalister som kontakter oss i dag avfinner seg gjerne med et enkelt svar, uten å følge det mer opp», sier informasjonssjefen ved Sørlandet sykehus, Rune Nesdal Jonassen, til nettstedet.

Færre journalister krever mer

En av grunnene som trekkes frem er nedbemanningene i redaksjonene.

Men færre journalister betyr ikke at også den kritiske sansen skal nedbemannes. Tvert om, med færre ressurser må journalistene bli enda flinkere til å stille oppfølgingsspørsmålene, til å betvile de påstandene som fremsettes, til å kreve fakta fremlagt.

Et levende samfunn er helt avhengig av journalister uten autoritetsangst, som har mot til å stille spørsmålene politikerne ikke vil ha, og som kommunikasjonsrådgiverne ikke har forberedt svar på.

Alexander Berg jr. er journalist og siviløkonom

  • Jens – alt er på Twitter

    «Konklusjonen» Alexander Berg Jr trekker er den totalt motsatte av hva den burde være ut fra data. Fremgangsmåten hans vil virke i motsatt retning av målet han hevder.

    Han siterer Knut Fosli: «Først og fremst styrer mediene om politikere skal være populære eller ikke. Ellers har de veldig liten innflytelse på politikkutviklingen». Foslis konklusjon kommer etter at han har funnet at staten bruker mye tid på å besvare innkommende medieforespørsler, men svært sjelden endrer politikken på grunn av medieforespørslene.

    Vi må legge til grunn at politikere langt på vei prøver å styre landet etter en kombinasjon av sakens faktum, og deres oppfatninger av rett og galt, nyttig og unyttig, godt og dårlig. Det er i alle fall slik politikken bør fungere: På både et makro- og mikroplan at den konkrete politikken som føres er et utslag av politikeres og departementers virkelighetsoppfatning og politiske veivalg.

    Når politikken så og si aldri endrer seg som følge av mediehenvendelser, tyder det mest på en total fallitterklæring på vegne av media – at media ikke har bragt nye fakta frem i dagen. Når normen og idealet for politikken er at den utføres på grunnlag av fakta i kombinasjon med oppfatninger av rett og galt, og man knapt kan vente seg at en medieforespørsel endrer sistnevnte, så tyder vel den manglende observerte påvirkningen at media ikke bringer fram fakta av betydning?

    Berg Jr vil stille flere kritiske spørsmål til politikere, konkret av typen at når regjeringen sier de har brukt 20 milliarder på vei, skal journalisten si «vis oss det».

    Hvordan skulle et slikt spørsmål bringe frem fakta av betydning? Skulle det få departementet til å forstå eller erkjenne at pengene ikke er brukt likevel? Hvilke nye fakta om virkeligheten skulle det være egnet til å avsløre?

    Tvert imot vil det være ekstremt godt egnet til å øke behovet for kommunikasjonsarbeidere og timeantallet som brukes på journalister. En enkelt journalist som igjen og igjen sier «Jeg stoler ikke på dette tallet, jeg vil ha flere detaljer» krever respons, for ellers vil media slakte dem på førstesiden for ikke å ha respondert.

    Bergs Jrs fremgangsmåte vil altså være totalt kontraproduktiv. Å stille seg skeptisk til «vi har brukt 20 milliarder på vei, jeg vil ha mer informasjon» vil i liten grad være egnet for å endre politikken, fordi det ikke endrer politikernes beslutningsgrunnlag. Tvert imot vil det kreve flere arbeidstimer og flere kommunikasjonsrådgivere, og skape større personfokus på politikeren som avkreves svar.

  • Bjørn Rasmussen

    Journalister er for opptatt av politikere som maktpersoner. Noen av de sterkeste maktbasene i Norge i dag er interesseorganisasjoner, og mange av dem slipper unna fordi de oppfattes om å tale folks sak. Men Norsk Bondelag, Utdannings forbundet, LO osv, er først og fremst opptatt av sine medlemmer. Og de bruker millioner av kr på markedsføring og lobbyvirksomhet. De er ikke noen svak part. De svake partene i det norske samfunnet er grupper uten store og sterke organisasjoner. Blant annet arbeidsløse, kronisk syke (med unntak av hjerte og kreft), ungdom utenfor skolesystemet osv.