Så lenge jeg kan huske har norsk høyreside klaget over venstrevridde medier. Like lenge har deler av venstresiden fornektet venstrevridningen, mens andre deler av venstresiden har akket seg over høyrevridningen. Det er naturligvis en diskusjon som kommer til å fortsette like lenge som den har vart, men jeg tror egentlig ikke det har spesielt mye å si.
Den første grunnen til det er fiendebildet til ytre høyre. Selv om Donald Trump har gjort det til en egen kunstform å pleie systematisk mistro til etablerte medier er han langt fra den første til å komme på ideen. Tiår før han har europeiske populister gått hardt til verks. Vår egen Carl I Hagen startet sin kampanje mot NRK allerede for flere tiår siden gjennom å systematisk henvise til statskanalen som Arbeiderpartiets Rikskringkasting.

Fiendebilde uansett

Fiendebildet mot de etablerte mediene er langt viktigere for ytre høyre enn det ville vært med flere sympatisk innstilte journalister. Mye av høyrepopulismens eksistensberettigelse handler om at et samlet etablissement jobber mot dem som har skjønt hvordan verden virkelig henger sammen og, uavhengig av oppslutning i valg, er folkets egentlige talerør. Slik kan enhver fremgang forklares som en seier mot det bestående, mens enhver tilbakegang kan legges på at man dessverre ikke klarte å beseire en samlet og ondsinnet elite i denne omgang.

Les også: Trumps holdning til mediene er ikke unik. Det burde gjøre noe med oss

Det er også et fiendebilde som er helt uavhengig av medienes rent faktiske opptreden. Nå er det nok riktig at enkelte medier tidvis har skutt relativt skarpt mot FrP i Norge og det er få journalister som vil innrømme å stemme på partiet, men det gir seg ikke alltid utslag i hvordan mediebildet ser ut i praksis. Tvert imot ser det ut til å styrke partiet.
Narrativet om mediene mot ytre høyre tror jeg delvis har bidratt til å gjøre etablerte medier litt redd for FrP. Man er redd for beskyldningene og ender tidvis opp i helt motsatte grøft. Som for et par uker siden da Siv Jensen var på forsiden i Dagbladet mot politikernes gullpensjoner uten å bli spurt om hvorfor hennes egent parti konsekvent har stemt for de samme gullpensjonene.

Medienes logikk

En annen grunn til at jeg ikke tror det har så mye å si om norske journalister står til venstre eller ikke, er at de sjeldent er i stand til å angripe fenomener som FrP på en effektiv måte. Jeg husker Dagbladet gjorde et iherdig forsøk for noen år tilbake der de hadde samlet flere titalls kulturkjendiser som over flere sider fikk utbrodere hvorfor de ikke likte og definitivt ikke stemte FrP. Dersom man tror slikt bidrar til å svekke paritets oppslutning skjønner man fint lite av tiden vi lever i og veldig lite av FrPs velgergrunnlag. Virkeligheten er nok at svært mye av det norske kulturfolk, kommentatorer og journalister oppgir som grunner til å ikke stemme FrP, er det veldig mange andre har som grunner for å stemme FrP. Derfor kan oppslag og kommentarer som er ment negativt veldig ofte virke positivt.

Les også: Hvor mye homofobi, kvinneforakt og hat mot Vesten skal til for at mediene tar vår tids utfordringer på alvor?

Medienes logikk tilsier at konflikt og kontrovers dyrkes. Også dette styrker partier som FrP helt uavhengig av om journalistene personlig liker partiet eller ikke. Offensive utspill får stor plass. Også for partier på den andre siden, som SV, kan dette være positivt. SV har dog et fiendebilde og et velgergrunnlag som gjør partiet mer sårbart for negative oppslag som følge av politiske oppslag enn det som er tilfellet med FrP. Medienes sensasjonsjag kombinert med velgerne og partiets mistro til mediene gjør nettopp mediene til et ekstremt mektig redskap for partiet og de vet å bruke det.

Sosiale medier forsterker

Tilgangen på sosiale medier forsterker nevnte effekter. FrPs dyktigste politikere, som Sylvi Listhaug, kan nå snakke direkte til hundretusenvis av nordmenn uten å bruke journalister som mellomledd. Tvert imot er det nå journalistene som må forholde seg til poster som allerede har nådd veldig mange mennesker. Det gjør også at ethvert oppslag effektivt kan motsies og tilbakevises. Ethvert oppslag med negativ vinkling kan effektivt plasseres inn i et narrativ om det etablerte mot FrP i en Facebook-post som når ti ganger flere enn den opprinnelige saken. Dessuten gir sosiale medier en unik mulighet til å promotere egne kanaler som Listhaugs blogg eller FrPs hjemmesider.

Les også: Akersgatas venstrevridde filter

Forstår partiets logikk

Et hederlig unntak når det kommer til journalistikk som faktisk skader FrP er VGs journalist Lars Joakim Skarvøy. Skarvøy har en tendens til å skrive kritisk om FrP, men innenfor paritets og velgernes egen virkelighetsforståelse. Det kan være saker som omhandler økte bompenger og høyere avgifter eller saker som at Sylvi Listhaug gikk ut for Niqab i skolen. Den store forskjellen på dette og mye av den andre dekningen partiet får et at dette bryter med hvordan partiet ønsker å bli oppfattet snarere enn å ta utgangspunkt i virkelighetsforståelsen til folk som uansett ikke stemmer FrP.

Skarvøy har for øvrig også bakgrunn fra FrPs ungdomsparti. Det siste er viktig å forstå. Det er de journalistene som best kjenner partiene og deres egen logikk som er best i stand til å kritisere de samme partiene på en effektiv måte. Det samme kan man se på journalister som har bakgrunn fra norsk venstreside. De er rett og slett flinkere til å kritisere venstresiden fordi de kjenner partiene, de vet hvordan det tenkes og de vet hva som svir. Det bør være verdt å tenke på for de på høyresiden som er opptatt av å nærmest kvotere FrP-sympatisører inn i norske redaksjoner. Det er absolutt ingen automatikk i at flere FrP-sympatiserende journalister vil være bra for partiet. Snarere tvert imot.

Lite å si

Det er lite mediene kan gjøre for å slippe unna påstander om venstrevridning rett og slett fordi FrPs fiendebilde og selvbilde i så stor grad er bygget på en slik virkelighetsforståelse. Når det er sagt så bør naturligvis mediene etterstrebe en objektivitet som behandler alle partier med samme kritiske distanse. Ikke fordi det er et politisk poeng, men fordi det er presseetisk det beste idealet å etterstrebe og fordi det over tid maksimerer tilliten til den frie pressen. Men jeg tror altså det ikke har så mye å si for partienes oppslutning.

Andreas Halse er daglig leder i Svenssonstiftelsen, samfunnsdebattant, vararepresentant for SV Akershus på Stortinget, og tidligere leder av Sosialistisk ungdom