Historien til samene er et av de mørke kapitlene i Norges historie som det ikke snakkes om. Det er nettopp på grunn av historien at samiske medier blir viktigere for samfunnet for å fronte samene. Både de som behersker språket, og dem som aldri lærte det. Det er på grunn av historien at det er et fåtall av samene som behersker det samiske språket i dag.

Vi har tre store samiske medieaktører i Norge. Avisa Ávvir som leverer nyhetsstoff på samisk. Avisa Ságat som leverer samiske nyheter på norsk og NRK Sápmi som har en god blanding av begge.

I høst leverte jeg en bacheloroppgave hvor nettopp problematikken om hvordan Ávvir og Ságat er med på å videreutvikle det samiske på hver sin måte gjennom nyheter på både norsk og på samisk drøftes . Jeg brukte min egen historie og representerte alle samene som ikke behersker eller forstår samisk. Det finnes ikke et eksakte tall på hvor mange samer det er i Norge i dag, men man estimerer likevel at to tredjedeler av samene ikke forstår eller snakker ett av de fire samiske språkene nordsamisk, sørsamisk, lulesamisk og pitesamisk. Utgangspunktet mitt, da jeg startet med oppgaven, var å finne ut hvorfor Ávvir skriver på samisk, og dermed utelukker store deler av den samiske befolkningen. Det bidrar til at vi som ikke kan samisk ikke får tatt del i den samiske debatten og samfunnsoppdraget.

Men for å finne ut hvorfor det finnes to aviser på to språk må vi tilbake til 1800-tallet. Norge hadde nettopp gått ut av union med Danmark og ønsket å bli ett felles rike, med ett felles språk. Nasjonalromantikken blomstret og etter mange år med undertrykkelse opprettet Stortinget i 1851 en egen budsjettpost, det såkalte ”Finnfondet”, for å fremme undervisning av norsk i de samiske skolene. Herfra gikk det bare nedover for den samiske befolkningen. Det ble strengere krav til lærerne og mot starten av 1900-tallet det ble totalforbud mot å snakke, skrive og uttrykke seg på samisk. Samene mistet sitt eget morsmål til fordel for norsk. Fornorskingspolitikken varte i over 100 år før det på 1960-tallet igjen ble tillatt med samisk i skolen.

Det var sjøsamene som ble hardest rammet av fornorskninga, og som mistet språket helt. Dette fordi sjøsamene livnærte seg av fisk og fangst og bodde fast ved kysten. Barna gikk på skole. Reindriftssamene derimot levde på vidda og barna gikk ikke på skole på samme måte som andre gjorde. Derfor klarte de å bevare språket seg i mellom. Ettersom fornorskningen varte så lenge, var det to generasjoner med samer som ikke fikk kommunisere på samisk, også jeg er påvirket av dette ettersom jeg tilhører en sjøsamisk slekt samme som to tredjedeler av samene i dag.

Kari Hermansen er redaktør i Ávvir svarer at: ”Vår betydning for den samiske identitet er kjempestor. Språk er knyttet til identitet og det å forstå sin egen kultur. Helst burde samisk ha vært hørt og sett på alle arenaer i samfunnet. Så det er viktig at det finnes medietilbud på samisk, det gjør noe med språkets status. At vi skriver på samisk har vært med på å løfte og videreutvikle språket.”

Hun treffer spikeren på hodet. Ávvir har rundt 3.000 abonnenter og har dermed et samfunnsoppdrag for de samene som snakker samisk. Avisen er til for dem. Dette er en plattform samene får uttrykke seg på sitt morsmål og videreført språket som ble tatt fra dem for mange år siden.

Ságat er som nevnt en samisk avis som leverer samiske nyheter på norsk, og også de har møtt hard kritikk spesielt fra regionalaviser i Finnmark. Ságat får nemlig 10 millioner kroner i pressestøtte mens avisene Finnmarken og Finnmark Dagblad får 1 million hver.

Geir Wulff er redaktør i Ságat og har vært en del av avisa så lenge han kan huske. Han mener kritikken som er rettet mot Ságat er ufortjent, for de er til for de samene som ikke kan samisk og for de samene som ble hardest rammet av fornorskningen. ”De pengene vi får er minste minimum for å utøve den aktiviteten vi har. Du kan si at hjerte av sameland ligger her i Finnmark, så da kan man ikke se på verken oss eller Ávvir som lokalaviser. Vi må sammenlignes med andre nasjonale meningsbærende aviser som Dagsavisen, Nasjonen, Klassekampen og så videre. Som storsamfunnet betaler 30-40 millioner kroner til enkelte utvalgte aviser som har fått den statusen. Det er på dette nivået vi må se, og om man en dag kommer til det punktet der vi må avvikle Ságat, så vil ikke noen av de andre avisen her oppe tjene noe på det. Vi tar ingen inntekter fra dem,” forteller han.

De samiske mediene er altså til for alle deler av samfunnet, så alle skal få ta del i det samiske både politisk, kulturelt og sportslig. Likevel møter de på andre utfordringer som rammer spesielt Ávvir samiskspråklig avis. I år var nemlig første året siden 1993 at den samiske masterutdanningen i journalistikk i Kautokeino ikke startet opp, som følge av få søkere og lite interesse for den samiske journalistikken. ”Vi sliter med å finne folk som er samisktalende eller journalister som behersker det samiske skriftspråket, det er det dessverre mangelvare av. Vi har en journalist i Tromsø nå, men skulle ønske vi hadde flere der. Dessverre finner vi ikke folk… Vi kan ønske å utvide, men vi sliter med å rekruttere samiskspråklige journalister. ” Sa Hermansen i høst.

Da jeg skrev bacheloren hadde jeg som mål i å finne ut hvordan samiske medier påvirket min identitet og mitt syn på historien. Jeg ønsket og finne ut hvorfor man trenger to samiske medieaktører og ikke bare en. Det jeg sitter igjen med er enkelt, vi trenger begge. Begge er med på å dra fram det samiske og gjøre det synlig i samfunnet.

Det er deres oppdrag å være en representant for samene som er påvirket av fornorskningen, og de samene som klarte å bevare språket. Og det er vårt oppdrag som journalister å videreføre det samiske. For selv om utfordringene er mange, da spesielt når det kommer til mangelvare av samiske journalister er jeg glad det finnes et medietilbud fra det samiske på et språk som jeg forstår.