For et par år siden deltok jeg på et vorspiel før årets høydepunkt i Bodø –  Parkenfestivalen. Lokalavisa laget reportasje, og på vei inn på festivalen ble vi gjort oppmerksom på tittelen på reportasjen som nettopp var publisert: «Slik fester fiffen». Provosert  over båsen vi var satt i, var det ikke fritt for at det vanket noen kommentarer til tidligere kolleger i avisredaksjonen. Det var jo alle mulige typer folk til stede på det vorspielet; økonomer, lærere, salgskonsulenter, advokater – og journalister. Slett ikke det vi syntes det passet å klistre merkelappen «fiffen» på!

Ingen liker å bli puttet i bås – og slett ikke journalister og redaktører – selv om vår bransje er flink til å gjøre nettopp det med alle andre. Og knapt noe er så ubehagelig som å bli puttet i samme bås som makthaverne. Eliten. Eller fiffen, om du vil. Men det må vi tåle, også nå når dekningen av USA-valget skal analyseres og evalueres.

Selv om norsk journalistikk er bedre enn noen gang og norske journalister og redaktører aldri har vært så kompetente som nå, mener jeg at redaktørstyrte medier har et stykke vei å gå når det gjelder evnen til å evaluere og stille kritiske spørsmål til oss selv. Hvem snakker vi med? Hvem er det som blir journalister i Norge? Hvem omgås vi? Hva interesserer oss? Hvilket ståsted har vi? Hvor henter vi inspirasjon? Hva provoserer oss?  Slike spørsmål må vi tørre å stille minst like kritisk og nærgående som vi gjør i vår øvrige utøvelse av yrket. Og vi må tåle at andre stiller disse spørsmålene.

Jeg har selvsagt ingen forventninger om at mediene i Norge – som de eneste – skulle være i stand til å forutse det som nesten ingen andre så – at oppslutningen om Trump var så stor. Men det er likevel tid for selvransakelse, og debatten må handle om mer enn meningsmålinger. Vi må se på hele kildebruken vår.  Hvorvidt vi lager politisk journalistikk om til realityshow. Hvordan vi trekker opp grensen mellom å rapportere og å mene. Hvilke spørsmål vi stiller og hvilke vi ikke stiller.

Mange norske medier har brukt store ressurser på å dekke valget i USA. Som Torry Pedersen sa det i VG-podcasten Giæver og Joffen forleden:  «Vi har reist Rust Belt opp og ned.» Jakten på vanlige velgere og Trump-velgere spesielt har med rette vært høyt prioritert. Det er naturlig. Dette er verdens viktigste valg i verdens eneste supermakt. Det har stor interesse blant folk og vil kunne ha stor betydning for nordmenns liv.

Min intensjon er ikke å dele ut karakterbok til norske medier for dekningen av USA-valget. Men jeg tror vi alle gjør klokt i å benytte anledningen til å en debatt om hvordan det er mulig at mediene ikke fanger opp og vektlegger viktige strømninger i folket i stor nok grad. Det har vi da også forpliktet oss til i våre etiske regler. I andre setning av punkt 1.4 er det formulert helt tydelig: Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Det er mange som har egeninteresse av å skade de redaktørstyrte medienes omdømme. Og det er lett å la seg provosere av den evige jakten på syndebukker  og «kill the messenger»-epidemien. Men det er nettopp da vi skal være i stand til å se oss selv med kritisk blikk. Vi må ta misnøyen med mediene på alvor. Det handler ikke om selvpisking, men om å delta aktivt og åpent i en debatt om oss selv og vår rolle.  Og det handler om å lytte og kle av oss besserwisser-maska i møtet med folk. Troverdigheten og uavhengigheten vår er det vi lever av. Det er opp til leserne, lytterne og seerne å konkludere om hvorvidt vi lykkes med det. Alt vi kan gjøre er å levere en best mulig journalistikk og sørge for størst mulig åpenhet rundt den og oss selv. Det er jobben vår.

  • terjeja

    Problemet er vel helst at flertallet av norske journalister, og de utenlandske mediene norske journalister helst forholder seg til, er plassert godt til venstre for midten. Når de samme journalistene så inderlig ønsker at «sin» kandidat skal vinne, blir dekningen som den blir.

    Og det er nok et større problem for media enn Facebook. For hvem gidder vel å abonnere på en haug med aviser som hverken evner eller ønsker å spørre de kritiske spørsmålene om det som skjer på venstresiden, mens kandidater og politikk fra høyresiden automatisk blir sablet ned uten at de samme journalistene engang har satt seg inn i hva forslagene er? Journalistene bryr seg sjelden, eller kanskje dessverre enda oftere, evner ikke å analysere hva som faktisk er det underliggende. Og som det sies i markedet, ble du overrasket over Trumps seier, så bør du holde deg unna investeringer. Du er rett og slett inne analytisk nok: http://www.marketwatch.com/story/if-youre-shocked-that-trump-won-you-broke-3-basic-principles-of-investing-2016-11-10 Det samme kan nok sies om journalistikk. De aller fleste norske journalister har vist seg for lite analytiske til at de egentlig bør sysle med komplekse problemstillinger. Det er vel kanskje det mange medier har tatt høyde for? Det meste som skrives er jo uansett bare fjas.

    Norsk media har forøvrig med noen få hederlige unntak har tatt Jaglands berømte sitat litt for tett til brystet, med en mild omskrivning: «Mener ikke leserne det samme som journalistene, så får man oppdra dem til å bli gode sosialister (evt. bytte dem ut)». Problemet er vel at det heller er leserne som bytter ut mediene enn at mediene klarer å bytte ut/oppdra folket.

  • Jens – alt er på Twitter

    Media skal ikke drive selvpisking, skriver Nybø. Hvorfor ikke, når media går inn for å piske andre? Hvorfor skal ikke en journalist bli utsatt for det personfokuset, kampanjejournalistikken og ringerunden for å hente inn kritikk som andre blir utsatt for? Særskilt med tanke på at journalisten har makt som en politiker?

    Jeg mistenker at Nybø sier dette for å sukre pillen hun prøver å få journalister til å svelge. Her er det påfallende hvor mye hun må forsikre om sine gode intensjoner, som om hun prøver å få innpass i en hyperparanoid geriljaleir. Husk alle sammen, dere er bedre enn noengang! Dere har aldri vært så gode som nå! Jeg skal ikke sette karakterbok på dere!

    Jeg vet ikke hvor lenge medias plikt til å sette et kritisk søkelys på seg selv har eksistert, men medias dekning av enkeltjournalister har alltid falt inn under det generelle «nyhetsverdig»-kriteriet. Likevel er det ingenting som skiller dekningen nå, eller mangelen på den, fra tiår tilbake. Når har for eksempel noen av mediene Aftenposten-Dagbladet-VG-NRK laget en sterkt personfokuserende sak om en journalist hos konkurrenten, slik de lager om andre personer?

    Svaret er naturligvis at journalistene ser på seg selv som en slags «grå eminenser», med en påvirkningsagenda som er til dels egen og til dels ganske felles. Å føles, men ikke sees. Kan man ikke da unne andre flokkmedlemmer å drive med sin agenda i fred, og få fred fra dem i retur? Er ikke en stilltiende overenskomst mellom medlemmer av samme laug det beste? Hvordan kan du være sikker på å at du klarer å endre verden om du bare rapporterer faktum – når faktum ikke nødvendigvis tjener det formålet, eller til og med skader det?

    Nybøs ærbødige forespørsel fremstår i det henseende som litt tragikomisk. Hun skulle med dette omforme journalistenes idéverden, verdier og personlighet? Virkelig? Eller kanskje hun bare kommer med en ydmyk appell. Da er det bare å påpeke at samme appellen har ligget på bordet kontinuerlig i svært mange år og blitt avvist. Jeg tror faktisk ikke engang personlighetene involvert klarer noe annet enn å avvise den.

  • https://fornuften22.wordpress.com/ fornuften22

    Her la jeg merke til denne formuleringen, sitat : Selv om norsk journalistikk er bedre enn noen gang og norske journalister og redaktører aldri har vært så kompetente som nå,
    Sitat slutt.
    Hva slags fakta og seriøs forskning ligger til grunn for en slik konklusjon?
    Hvem deltok i avstemmingen og i utformingen av den siterte formuleringen?
    Og hvem leste rett forbi det som muligens er en test her?
    Jeg la godt merke til formuleringen, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke at den er her.
    Min tilbakemelding er at jeg som leser la merke til den formuleringen som jeg siterte.