Det er liten tvil om at #metoo-kampanjen har vært en gedigen suksess når det gjelder å sette både seksuelle overgrep og trakassering på dagsorden. Fra starten har det vært advart mot at kampanjen skulle utvikle seg til en digital gapestokk, der alle menn som har gjort noe dumt kunne bli hengt ut nærmest tilfeldig. Disse advarslene har i liten grad slått til.

Derfor er det ekstra sørgelig at et seriøst og etablert medium som VG nå tråkker i salaten og bidrar til å undergrave hele kampanjen. I tre uker har avisas journalister målrettet jaktet på historier om Trond Giske. I stedet for damer som står fram frivillig med sine historier er dette en målrettet jakt fra journalister på historier om én navngitt person.

Det er ikke mye VG har funnet, alle sine hundrevis av telefoner til tross. Det de har publisert (så langt i alle fall) er en historie om noen SMSer fra 2011. Dette skjer i strid med ønskene fra jenta som fikk meldingene, som ikke mener dette er noen sak. Tvert imot sier hun at meldingene ikke var upassende, og at hun føler seg misbrukt av VG. Dette har hun også meldt fra til avisa om, uten at de har tatt hensyn til hennes ønsker. I stedet har de ringt rundt til venninner og familie og opptrådt på en måte som er svært ubehagelig for henne.

VG gjemmer seg bak at de bare skildrer den dårlige stemningen om dette i Ap. Det kan så være, men denne stemningen har jo VG i høyeste grad selv vært med på å skape, ved å ringe rundt til Gud og enhver kvinne i partiet og skape usikkerhet om rykter og slibrige meldinger. Det blir en underlig sirkelargumentasjon om det er reaksjoner på VGs telefoner som skal grunngi VGs saker.

Det er som sagt verdt å merke seg at dette ikke kommer fra noe «folketribunale» på sosiale medier, men fra en etablert og seriøs avis, som i mine øyne er blant Norges beste på nyheter.

Men slik dette ser ut foreløpig, er det en svært pinlig sak for VG.

  • Jens – alt er på Twitter

    Mimir Kristjansson skjuler noe svært viktig i historien: at på den tiden Giske sendte SMSer til jenta, så ble dette regnet som alvorlig nok, av generalsekretær i AUF Tonje Brenna, til å ta det opp med Ap-partisekretær Raymond Johansen. Johansen innkalte Giske til et møte om dem.

    De eneste spor av dette i Mimir Kristjanssons handlingsreferat er formuleringen «en historie om noen SMSer».

    Den jevne leser av Kristjanssons tekst over vil ikke engang få den minste anelse om at dette kunne ha blitt tatt opp av generalsekretæren i AUF til partisekretæren i Ap som innkalte Giske til møte om det. Nedtoning og tilsløring er teknikkene, en kombinasjon av ordgymnastikk og kreativ utelatelse. Slik leker media seg med språk, flinkere til å leke med språk enn noen andre.

    • Frank Follestad

      » at på den tiden Giske sendte SMSer til jenta, så ble dette regnet som alvorlig nok, av generalsekretær i AUF Tonje Brenna, til å ta det opp med Ap-partisekretær Raymond Johansen. Johansen innkalte Giske til et møte om dem.»

      Det virkelig interessante i denne saken er hvilken agenda Brenna har. Jenta som mottok SMSen fra Giske har aldri «varslet» om den, kun nevnt den i forbifarten til blant annet denne Tonje Brenna. Hun er rasende over at dette i det hele tatt er en sak.

      • Jens – alt er på Twitter

        Folk kan også unnlate å nevne eller nedtone noe fordi de tenker saken det gjelder kan skade en politisk bevegelse de føler seg lojal til.

      • eirik

        «Jenta som mottok SMSen fra Giske har aldri «varslet» om den, kun nevnt den i forbifarten til blant annet denne Tonje Brenna.»

        Hva vet du om det?

        • Frank Follestad

          Du kan jo lese deg opp:

          – Jeg har aldri mottatt en upassende SMS fra Trond Giske

          https://www.dagbladet.no/nyheter/jeg-har-aldri-mottatt-en-upassende-sms-fra-trond-giske/69153101

          • eirik

            Ikke verre enn å tenke seg at Giske har snakket med henne og beklaget seg, og at hun nå har lagt det bak seg. Eller at hun av ymse grunner ikke ser seg tjent med å lage støy om dette nå, for dette kommer til å bli ille. Det betyr ikke at det ikke skjedde. Brenna oppfattet det som varsling, og partisekretæren den gang likeså.

            Nå oppfatter jo også jeg akkurat det som kom frem der som relativt uskyldig. Men nå later ikke jeg som at jeg sitter på all informasjon.

            Dette må jo fx. ses i sammenheng med de 5 andre varslingssakene som kom frem idag som gjør at Giske nå må forklare seg hos Støre. Da tegner det seg et mer forkjært bilde.

          • Frank Follestad

            5 andre saker som også må anses som ikke-saker.

  • Leif

    Det som er ille og nærmest surrealistisk i metoo-debatten (omdøpt til hetoo!) er at vi som står utenfor pressen ikke får oppgitt noen navn, hverken på overgriper eller offer. Det er taust som i graven. Pressen vet nok navnene på noen av de som har forbrutt seg, men tier. Av hensyn til offeret eller overgriperen? Tilbake sitter en million lesere som ikke vet noenting, og bare blir pirret og irritert av denne hemmeligholdelsen. Vi er pressens nyttige idioter.

    Når det gjelder kulturlivet så er det ekstra alvorlig. Når avisene heretter skal lage saker, intervjuer, reportasjer eller anmeldelser der overgripere er sentrale personer; hva skjer da? Hvordan påvirker det stoffet? Blir noe stoff ekskludert fordi en overgriper er midtpunktet?

    HVORFOR DISKUTERES IKKE DETTE HEMMELIGHOLDET I PRESSEN SELV?
    «Journalisten» hadde vært det naturlige stedet å gjøre det. Har ikke dere journalister noen mening om dette? Hvorfor skal vi lesere sitte der som uvitende fjols i så viktige saker?