Kommentaren er først publisert i Dagens Perspektiv. Gjengitt med tillatelse.

Det ligger i ryggmargen hos det fleste journalister i de redaktørstyrte mediene at man tar de svakestes parti, innen rimelighetens grenser selvsagt. Så da #metoo-varslene strømmet på, var utgangspunktet at de som fortalte om seksuell trakassering hadde rett, forståelig nok. Det var liten grunn til å stille spørsmål med deres opplevelser.

Når det gjelder varslene mot Trond Giske, var situasjonen en annen. Dette handlet ikke bare om seksuell trakassering. Det handlet også om en politisk maktkamp. Hvis en ikke ser det, har en bestemt seg for å ha øynene lukket. Samtidig var varslene reelle og alvorlige nok. Trond Giske har selv innrømmet at han har oppført seg kritikkverdig mot kvinner, og bedt om unnskyldning for det. Han har imidlertid benektet at det han har gjort noe som rammes av norsk lov, slik ledelsen i Ap mener. De sier riktignok ikke at de har felt en juridisk dom, men uttaler seg om tillit.

Kjernen i saken fra starten av var påstanden om at Giske er en lovbryter. Seksuell trakassering er forbudt. Når noen anklager en av Norges ledende politikere for lovbrudd, bør det interessere pressen for hva som faktisk har skjedd. Det var ikke pressen opptatt av, for de ledende kommentatorene og redaktørene i VG, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen, sa at varslerne eier sine historier. Hvis de ikke vil fortelle, skal vi ikke skrive om hva som har skjedd. Derfor fikk vi ikke vite noe om hva Giske faktisk ble anklaget for, bortsett fra i et tilfelle der varsler sto fram og en som fortalte sin historie anonymt.

Pressens oppgave er å publisere hva som er sant. Faktiske forhold skal fram i lyset, selv om det sårer og krenker. Det holder ikke å si «du har brutt loven, men jeg vil ikke at andre skal få vite hva du har gjort».

Det holder ikke å si «du har brutt loven, men jeg vil ikke at andre skal få vite hva du har gjort»

Nettavisen var den eneste medium som publiserte en kortfattet oppsummering av hva varslene mot Giske gikk ut på. Da fikk de høre fra de andre mediene at de var blitt lurt til å publisere noe som var utarbeidet for å gjøre Giskes sak mindre alvorlig enn den er. Varslerne lot seg intervjue anonymt og sa at de ikke kjente seg igjen. De fikk ikke spørsmål fra pressen om å fortelle hva som hadde skjedd, bare at det Giske er anklaget for er mye verre enn det som står i notatet.

Varslere stilte også betingelse om at Kjersti Stenseng ikke skulle bli gjort kjent med varslene, fordi hun var en av Giske støttespillere. De ville bare forholde seg til Jonas Gahr Støre.

I går rykket tre varsler ut mot syv medier med kritikk for at de ble kontaktet av pressen enda de hadde sagt at de ville være anonyme. De reagerer på at flere medier har kontaktet nettverket deres for å forsøke å finne ut hvem de er.

I Klassekampen i dag sier kommentator i Nordlys og tidligere medlem av PFU, Tone Angell Jensen, at det er uhyrlig om det varslere skriver stemmer. Hun hevder det er brudd på kildevernet «å springe rundt og spre navn og innhold i saker hvor vi vet at vedkommende ikke ønsker navnene sine offentliggjort».

Alle varslere har fått forbli anonyme. Hva er problemet? Tora Bakke Handlykken, nyhetsredaktør i VG, sier til Klassekampen, at de skal se kritisk på om det samlede medietrykket er blitt for belastende for varslere.

Det er det liten grunn til. Varslerne har jo villet spille en rolle i saken. De har villig vekk latt seg intervjue anonymt. De har deltatt som aktører i maktspillet rundt Trond Giske. En av dem bidro også til kjøret mot Kjersti Stenseng i Dagens Næringsliv ved å fortelle at hun ble bedt om å si at det var Stenseng, ikke Giske som hadde invitert til et seminar. Dette hadde ikke noe med hennes varsel å gjøre.

Vi har knapt noen tilfeller i pressen der pressen har pøst på med anonyme kilder i slikt monn. De kommenterer nær sagt daglig utviklingen i saken. Varslerne har vært aktører og har ingen grunn til å klage på behandlingen de har fått i pressen.

Også i sin kronikk i Aftenposten er de ute i et ærend. De skriver at «deres identitet trolig først ble lekket av Giskes støttespillere». Det vet de ingen ting om. Det mest naturlige er å oppfatte denne påstanden som et spark til Kjersti Stenseng.

Jonas Gahr Støre har kommet seg godt i land med varslersaken. Det skyldes ikke minst at den er løst på de premisser som dekningen i de dominerende mediene har basert seg på. Kommentariatet ser ut til å være enige om at Støre har kommet styrket ut av krisen.

49 posent av Ap-velgerne mener Støre har håndtert saken godt, viser en fersk meningsmåling som Ipsos har gjort for Dagbladet. Etter å ha hatt mediene på sin side i tre uker, kunne en kanskje ventet at støtten hadde vært ende sterkere. Det er 26 prosent som svarer svært dårlig. Det vil nok Trond Giske merke seg.

Giske er fortsatt sykemeldt. Ingen vet om han vil satse på politikken fortsatt eller om han lar seg henvise til en komitekrok på Stortinget der han skal sitte oppsigelsestiden ut i tre år.

  • Leif

    Godt beskrevet av Lerø. Vi lesere er pressens nyttige idioter. Vi får ikke vite noenting av det som mediene selv vet. Det er ennå ikke gitt noen begrunnelse for at varslerne skal være anonyme. Det er enda mer alvorlig at ingen navn på politikere det er varslet mot er oppgitt. Giske, Riise og Leirstein er jo ikke alene! Det er varslet mot haugevis av andre politikere, men det drukner i de tre sakene. Hvorfor, får vi ikke vite. Og de mange hundre sakene i kulturlivet som det ble skrevet om i Aftenposten i november – lenge før Giske-saken dukket opp – er glemt i mediene. Det er bare å fortsette å trakassere.
    Vi lesere drukner i et hav av anonymisering, og er drittlei dette.
    Og det jeg skriver her som en oppvakt leser, forblir uinteressant og u-kommentert fra Journalistens lesere. Heller ikke tatt opp til diskusjon i pressen selv. Skam dere!